Den natten det tordnet i Valle di Maggia
Etter en anstrengende dag på toget fra Bern til Locarno, med en ryggsekk som føltes tyngre for hver omstigning, steile seter som krevet linjalrett ryggrad og den dampende heten man finner på tog der en av medpassasjerene har friskluftsfobi og nekter en å åpne vinduet, gled vi svettende inn på informasjonskontoret.
Ved egen hjelp og ikke sistnevntes fant vi bussen til Valle di Maggia. Bussturer kan være riktig fornøyelige; så ikke denne – sjåføren var nemlig vant til veien og manglet følgelig den påkrevde respekten for naturens uregelmessigheter, som menneskene ofte forsøker å temme og jevne og like ofte mislykkes med. I Cavergno steg vi av; kropp og sjel protesterte mot mer risting.
Ettermiddagen var så kvelende het som den kan bli sommerstid i de sydlige regioner – men se, Maggia var like ved! Frisk og fyrrig, en iskald, mannhaftig gudinne fra fjellene; den lokket og dro. Men – som den gamle dikteren kanskje ville ha sagt om han hadde vært der: ”Vogt dig, barn, for elvens strømme. Farligt, farligt der at drømme." Nå var riktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukket føttene nedi. Det er forresten mulig at de drømte; sovnet gjorde de i alle fall.
Da vi hadde trukket undersåttene opp av de våte kaskadene og det var mulig å bevege tærne igjen, bega vi oss et stykke opp i skråningen, der ryggsekker og telt ventet. Et ideelt sted å slå leir. Noen skritt fra elven, kun adskilt av et tett buskas, i ly for veien og trafikken – som ikke var særlig utpreget, det var stort sett den ristende bussen som frekventerte denne ferdselsåren skapt av mennesker – og rett under en transformator, noe vi imidlertid ikke la merke til. Ikke i begynnelsen.
Å sette opp et telt hadde vi øvelse i, og etter å ha plassert det slik at vi unngikk morgensolen, kunne vi legge oss ved Maggias bredd, strekke våre slitne lemmer og innstille ørene på elvebrus i stedet for togets monotone dunketi-dunk, dunketi-dunk (for øvrig fremragende sovemedisin om plass beskaffenhet og medpassasjerer tillater det).
Etter et par timer ble skyggene lengre; solen brant ikke så intenst, og vi begynte så smått å lengte etter fast og flytende føde.
Vi trasket oppover skråningen, skilte grenene i buskaset, og så – ikke bare vårt eget grønne telt, men et ditto mindre. Ut fra dette stakk to hoder; det ene så rødt at hårfargen umulig kunne være medfødt; det andre et krus i svar. Hodene hadde kropper også. De kom nå kravlende ut av teltåpningen, forbløffende like av bygning, tatt i betraktning at det dreide seg om en mann og en kvinne. Begge var relativt lave og spede, med lange, tynne armer og hender som vinket til oss. Og begge smilte.
”De ser vennligsinnede ut,” sa jeg til Cecilie idet vi nærmet oss det synkrone paret.
”Skinnet kan bedra,” hvisket Cecilie. Cecilie var ganske skeptisk av seg, noe som kunne være en fordel innimellom.
”Hi,” begynte den unge mannen på engelsk. ”Where do you guys come from?”
Han skulle vel ikke være blind? Tenkte jeg, selv om det mørke og forunderlig intense blikket tydet på noe annet. Utenfor teltet sto nemlig ryggsekkene våre, og det norske flagget utgjorde nesten hele forsiden. Nåja, kanskje han ikke var så vel bevandret innen nasjonalfargene.
”Norway,” svarte jeg og besvarte de to unge menneskenes smil. ”How about you?”
De viste seg å komme fra Köln og het Rudi og Barbara. Rudi var det mørke bustehodet med blikket, Barabara hans hennafargede motstykke med skjørt i samme nyanse. Hennes grønne såkalte katteøyne sto for øvrig ikke tilbake i styrke.
Nå snakker både Cecilie og jeg tysk, og det er ofte mye enklere å bruke et språk som i alle fall den ene parten har fått inn med morsmelken – da unngår man ofte misforståelser som kan føre til både det ene og det andre – så vi konsentrerte oss om dette tungemålet.
Dagens hete hadde nå definitivt veket plass for den kjølige kveldsluften, og etter å ha utveklset data, forsikret hverandre om at de andres nærvær ikke forstyrret og meddelt at vi satte pris på selskap, krysset vi i samlet tropp veien og bega oss til landsbyen like ved, der vi gikk til innkjøp av et par flasker Merlot, ferskt Pane reale, tomater, pølser og Formaggio Valmaggia.
Nede ved elven tente vi bål, grillet pølsene og nøt dem sammen med resten av maten og den herlige rødvinen. Varmen fra bålet og tykke gensere holdt den overraskende nattekulden unna. Musikk! Ropte våre sinn, og da Rudi hentet gitaren og sang sin versjon av ktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukke”Things are like coming my way,” var det liksom ingenting som manglet. Barbaras øyne funklet som grønne diamanter i skinnet fra flammene; av og til møtte de Rudis, og da gnistret de til, noe jeg tolket som heftige følelser, særlig da hans mørke ble enda mer sigøynersvarte. Jeg følte meg nesten vemodig, savnet den armen som alltid ligger rundt en i kjærlighetsromanene. Men har fantet det kun to sådanne, og dem betraktet nok Barbara som sin eiendom. Pussig nok virket hun heller motvillig da Rudi sa at han ville gå og legge seg. Hun nølte litt, men fulgte så etter ham.
”Hyggelige mennesker,” sa jeg lett. ”Slett ikke bare opptatt av hverandre, som så mange andre par.”
”Mhm,” istemte Cecilie, ”i forbløffende grad. La du merke til at de nesten bare henvendte seg til oss? At de ikke snakket sammen, mener jeg.”
”Og når de gjorde det, var det liksom noe intenst i luften,” svarte jeg. ”Nesten som om de konkurrerte med gnistene fra bålet. Har vel noe med kjærlighet og hat og så videre å gjøre.”
”Hvorfor sier du hat? Har du inntrykk av at de hater hverandre?”
”Nei, det er bare sånt man sier. Kjærlighet og hat hører sammen, gjør det ikke det, da? Ordet falt meg bare inn.” Sa jeg og gjespet. ”Som du skjønner, så er jeg trett. Het dag og kjølig natt, det gjør Mona ganske matt.”
Cecilie lo. ”Ja, det var en deilig dag, men tenk nu er den over...”
”... og alle som er riktig snill’, de ligger nu og sover!” sa vi i kor. Og så slukket vi bålet og tuslet opp til teltet.
Det rullet en svak torden over himmelen da vi lå i kokong-soveposene våre. Den ga ekko mot fjellene og forsvant nedover dalen med et svakt drønn som akkompagnerte Maggias brus. Jeg sovnet og drømte kaotiske drømmer om tordenguden Tor som fôr over himmelen og slo i stykker en Venus-statue med hammeren sin. Det måtte være kombinasjonen av nesten-italienske omgivelser og tordenen som fremkalte disse bildene, tenkte jeg da jeg våknet. Til strålende solskinn.
Fra Barbara og Rudis telt hørtes hissige stemmer – det var nok de som hadde vekket meg. Jeg skrellet av meg soveposen og sparket borti Cecilie, som også befridde seg for unødige tekstiler. Vi gadd ikke forstyrre turtelduene – eller kamphanene – men grep håndkle og såpe og lusket ned til elven.
Maggia var fremdeles fosser og juv og isvann; fjellene hadde det samme melisdrysset; klippene glinset marmorblekt i gulltrådene himmellyset ødslet med. Dagen var så klar som en transparent silkestrømpe.
Litt lenger nede var det et klippefremspring. Dette brukte en liten sideelv som springbrett og ga fra seg en bløt vannstråle som passet vårt temperament bedre enn det iskalde fjellvannbruset. Det var bare å legge seg under fremspringet og nyte den herligste naturdusj.
Forfrisket vandret vi tilbake til teltet igjen. Nå var det stille i det andre, men om litt tittet Rudis hode frem og inviterte på frokost.
”Hvor er Barbara?” spurte Cecilie da vi satt utenfor teltet deres. ”Sover hun ennå?”
”Barbara gikk en tur,” svarte Rudi. Han så ned mot elven og sa ikke mer.
"Det der med tur hørtes ikke dumt ut," sa Cecilie da vi hadde spist. "Noen som har lyst til å være med?"
Rudi bare ristet på hodet; han virket ikke særlig munter i dag. Det var stort sett Cecilie og jeg som hadde pratet under måltidet.
Jeg karret meg imidlertid på bena og bestemte meg for å være sporty – det var nemlig en sportsprestasjon, for nå hadde solen blitt meget varm igjen.
"Skal vi gå tilbake igjen?" spurte jeg ydmykt etter en halvtimes tid. "Det er så skrekkelig hett. Lummert. Kanskje det blir skikkelig tordenvær i kveld."
”La oss ikke håpe det,” sa Cecilie. ”Like før vi gikk, la jeg merke til at vi har plassert oss rett under en transformator. Jeg har ingen anelse om det har noe å si, men... Og jeg er for lat til å flytte teltet.”
”Jeg også. Vi tar sjansen. Og nå går vi og avkjøler oss i elven!”
I skyggen av teltet lå Barbara og Rudi og sov. Hånd i hånd.
”De er visst venner igjen,” forkynte Cecilie og lo litt. Det vekket dem.
”Vi skal ned til elven og fukte labbene,” ropte jeg. ”Blir dere med?”
Det gjorde de.
Vi vasset rundt i isvannet så lenge vi orket og trakk så opp på land igjen. Dette ble gjentatt med hyppige mellomrom og gikk litt på skift. Cecilie og Barbara var akkurat ute i vannet da sistnevnte plutselig skrek høyt. ”Au, foten min!”
”Hva har skjedd?” ropte Rudi.
Barbara hinket opp og satte seg. Hun betraktet foten, som blødde heftig. ”Jeg må ha skåret meg på noe. Se hvordan det blør! Det er vel noen som har kastet en flaske eller noe sånt i elven.”
Rudi undersøkte såret, men fant ingen glasskår eller andre fremmedelementer. Det var også vanskelig å se noe på grunn av alt blodet.
”Stikk foten i vannet igjen, rådet Cecilie. ”Kulden får blødningen til å stanse. Hold benet i vann så lenge du orker. Så skal jeg stikke og hente plaster." Hun løp opp til teltet .
”Såret er temmelig dypt,” sa Cecilie da hun kom tilbake igjen. ”Nå legger jeg på en kompress og fester med plaster. Og så legger du benet høyt. Der, på den steinen.” Barbara adlød.
Varmen ble til slutt uutholdelig, selv nede ved vannet. Vi bestemte oss for å gå og ta en is i landsbyen. Rudi og Cecilie støttet Barbara, som hinket i vei.
Den hyggelige restauranten var kjølig og behagelig, den nydelige nøtteisen svalende. Vi ble litt døsige der vi satt, og den berømmelige roen senket seg over vårt firemannsbord. Etter isen bestilte vi leskende øl og nøyde oss ikke bare med ett glass. Barbara slappet merkbart av; først nå la jeg merke til hvor anspent hun hadde vært. Øynene ble mattere, pupillene minndre; hun la hendene i fanget, knokene var ikke lenger så hvite og stramme.
”Se Ticino og dø!” sa jeg. ”Kanskje det er slik døden er, så sløv, behagelig. Akkurat nå har jeg ikke noe ønske om å røre meg fra flekken. Jeg tror ikke engang at en rasende tordengud med hammeren i hånden skulle fått meg til å lette på baken.!”
”Du sikter vel til Donar,” sa Barbara langsomt. ”Hva kalles han på norsk?”
”Tor. Jeg drømte om ham i natt. Han ødela en Venus-statue."
Barbara smilte til meg. ”Tor. Vet du at på tysk betyr det også et tåpelig menneske, en tosk?” Hun så skrått på Rudi og deretter på meg igjen. ”Var Donar – eller Tor – en tåpelig gud? Jeg er ikke inne i mytologien.”
”Jeg vet heller ikke så mye. Men han var vel av den koleriske typen. Og det kan kanskje av og til være tåpelig å reagere med raseri?”
”I stedet for å snakke ut, mener du? Eller godta tingene som de er. Ja.” Hun smilte til meg. Og tilføyde plutselig: ”Jeg er glad for at dere holder oss med selskap. Til i morgen. Da skulle dere jo dra videre, ikke sant?” Pupillene hennes utvidet seg igjen, ble nesten unormalt store. Jeg ble litt forundret, men var samtidig noe sløvet av ølet jeg hadde inntatt og bare nikket. Jo, vi skulle dra videre dagen etter. Venezia var neste mål.
Like etter brøt vi opp. Dagen hadde nok en gang blitt til kveld, og teltene våre lå slik vi hadde forlatt dem. Barbara insisterte på at vi skulle gå ned til elven og tenne et bål. Hun støttet seg til Cecilie der hun hinket nedover.
Bålet ble tent, sanger ble sunget. Himmelen ble mørkere, svartere. Til slutt skimtet vi bare hverandres ansikter, opplyst av flammene. Barbara satt ved siden av meg. Da Rudi gikk bort i buskene for å late vannet, lente hun seg inntil meg og hvisket: ”Jeg mente det jeg sa i sted. Det er godt dere er her. Men nå har jeg bestemt meg. Jeg drar i morgen. Dette går ikke lenger. Rudi vet det også. Jeg må fortelle ham det i kveld. Nå har vi det nesten godt, og da bør man gjøre alvor av kuttet.” Jeg fikk ikke spurt henne om noe. Rudi kom tilbake igjen. Øynene hans var mørke trass i gjenskinnet fra bålet.
Vi delte noen flasker vin, vi sang noen flere sanger, vi tidde og lyttet til Maggias brus. Så tok vi farvel, for det var ikke sikkert at Barbara og Rudi ville være der i morgen tidlig, da Cecilie og jeg skulle reise. Til slutt søkte vi tilbake til hulene våre.
”Jeg håper at tordenguden ikke kommer i natt,” sa jeg til Cecilie da vi hadde pakket oss ned i soveposene. "Vet du forresten hva Barbara sa?" Men Cecilie svarte ikke, hun sov. Så lokket elven også meg inn i drømmeland, og brusingen ”jentok hviskende sangene vi hadde sunget.
Da jeg våknet, hørte jeg ikke lenger bruset fra elven. Det var noen som brølte. Brølte så høyt at jeg syntes jeg befant meg på landingsstripen idet et fly lander.
Brum, brum, brum, brøøøl ... Brum, brum, brum, brøøøl ... Det var Tor som hamret i stykker et helt galleri av Venus-statuer. Det uendelig svarte mørket ga etter for det plutselige platinalyset. Så kom brølet igjen, enda sterkere nå. Det er krig, tenkte jeg uklart. Jeg befinner meg i en bombekjeller. Men jeg befinner meg jo egentlig helt syd i Sveits.Jeg ristet meg våken. Det var tordenguden som hadde kommet.
”Cecilie,” ropte jeg, ”Cecilie, hvor er du? Jeg hørte ikke min egen stemme i brølet som skylte over meg, men så lynte det igjen, og da så jeg henne. Hun satt sammenkrøpet i det ene hjørnet av teltet og skalv.
”Jeg er så redd, Mona!” ropte hun da det ble stille en kort stund. ”Vi er like ved vannet. Og tenk om det slår ned i transformatoren eller noe sånt!”
”Jeg er også redd,” ropte jeg, ”men jeg tør ikke gå ut heller! Har vi ikke noe vin igjen?” Det var bekende mørkt igjen, og et nytt brak kom da jeg rotet i sekken og famlet etter korketrekkeren. ”Det er sikkert ikke så farlig; det er bare fjellene som gir sånn gjenlyd, men nå har jeg i alle fall tenkt å helle i meg en angstfordriver."
Svisj – det var som å skru på en bryter. Jeg satt ferdig med flasken og krusene og skvulpet i vin. Cecilie fikk det ene kruset, og da det dundret og braket igjen, helte vi i oss væsken. Det hjalp, det hjalp så utrolig godt! Da bråket stilnet litt, hørte vi et skrik fra det andre teltet.
”Det er visst ikke bare vi som er redde,” sa jeg. ”Kanskje vi skal gå og tilby dem et glass?”
”Du sa jo at du ikke våget å gå ut,” sa Cecilie, ”og det gjør søren ikke jeg heller! De får bare klare seg – med eller uten vin.”
Da vi hadde fått i oss innholdet i vinflasken, hadde brølene begynt å avta i styrke. Og plutselig kom regnet! Det skylte ned; det føltes som om teltet sto rett under Vøringsfossen. Velsignede regn, det bidro i likhet med vinen til å jage redselen på flukt.
”Sånn, nå er det over,” smilte jeg litt dumt. ”Vi var visst ganske hysteriske.”
”Og nå er jeg tilsvarende trett,” sa Cecilie. ”Men den vinen var sannelig redningen! Natta."
Plipp-plopp, plippp-plopp, plaskeplask. Pianospillet på teltduken var som en av Chopins nocturner som lullet meg tilbake dit hvor jeg kom fra.
Regnet vekket meg. Nei. Det var noen som banket på teltduken. Jeg blunket vekk rødvinsdisen. Da jeg endelig kom meg opp av soveposen og fikk åpnet teltet, ble jeg møtt av det landskapet som møter en når det har regnet om natten og solen speiler seg forfengelig i myriadene av vanndråper som glitrer som små krystallglass i alt det grønne, saftige. Men det var ikke naturen jeg så etter. Hvor var mennesket?
Der gikk hun, litt oppe i veien, iført det røde, lange skjørtet og med et skjerf som dekket den ditto hårprakten.
”Barbara!” ropte jeg. ”Drar du nå?”
Hun snudde seg ikke, bare vinket til meg og fortsatte.
”Da mente hun altså det hun sa,” mumlet jeg.
”Hva?” mumlet Cecilie.
Jeg fortalte henne hva Barbara hadde hvisket til meg kvelden før. ”Rudi har det sikkert ikke helt godt nå,” tilføyde jeg. ”Best å ikke forstyrre ham. Vi går og kjøper mat, hva? Neste buss går ikke før om en time.”
Da vi kom tilbake igjen, hadde Rudi stått opp. Han så dyster ut. Nedtrykt. Jeg visste hvorfor.
”Så du overlevde tordenværet!” ropte jeg. ”Du ser litt pjuskete ut. Regnet det inn i teltet deres?”
Han så uutgrunnelig på meg. ”Ja,” sa han langsomt. ”Det gjorde det faktisk.” Han tidde. Så tok han liksom sats. ”Vi ble klissbløte. Barbara gikk for å leie et rom. Hun ville tørke klærne sine og ta et varmt bad. Selv blir jeg her ved teltet.”
Neivel, tenkte jeg, hvis du vil holde på masken ... Jeg nevnte ikke hva Barbara hadde betrodd meg. Stakkars, Rudi, det var nok best slik. Sikkert like bra at vi reiste nå. Så fikk han være i fred med sine tanker og sorger.
Da vi hadde tatt ned teltet og pakket sekkene, vinket vi hadet til Rudi og gikk til bussholdeplassen.
Ristingen på bussen var like ille. Kunne den bare riste litt klarhet inn i hjernen min, tenkte jeg for meg selv. Det var noe som ikke stemte ... Det var et bilde jeg ikke ble kvitt.
”Cecilie ...,” sa jeg, men tidde igjen.
”Ja?” Cecilie snudde seg vekk fra vinduet.
”Nei ... jeg vet ikke ... det er noe. Så du at Barbara gikk?”
”Nei, jeg hørte bare at du ropte etter henne. Hvordan det?”
”Det er dette bildet i hodet mitt; det er noe galt med det, men jeg kommer ikke på hva. Jeg satt akkurat og ønsket at bussen kunne pusleriste sammen bitene.”
”Det eneste ristingen gjør med meg denne gangen er å gi meg appetitt,” forkynte Cecilie. ”Kan vi ikke gå og spise når vi kommer til Locarno?”
I det samme fikk jeg øye på et skilt på venstre side. Pizzeria sto det. Jeg trakk spontant i snoren og bussen stanset. Vi befant oss i Ronchini. Vi trasket de få meterne tilbake til pizzeriaen og slo oss ned i hagen. Snart satt vi med velfylte ølkrus og duftende varm ”italiensk pannekake” foran oss.
Jeg stirret ned på min Pizza Margherita, holdt i de italienske nasjonalfargene hvitt, grønt og rødt. Hviss - Barbaras hvite, stramme knoker. Grønt - øynene hennes, et eiendommelig lys i dem, redsel? Rødt - det røde skjørtet, det røde håret, det røde blodet som hadde strømmet fra foten hennes. Håret! Foten hennes!
Hun hadde hatt et skjerf om håret i dag tidlig. Hun hadde ikke haltet ... Lite trolig at foten hadde blitt bra igjen så raskt. Og bakfra var det umulig å se forskjell på dem ... Skriket vi hadde hørt ... Barbara, som ville forlate Rudi ... Var det virkelig Barbara jeg hadde sett gå i morges. Var det Rudi iført Barbaras skjørt ... Men hvorfor skulle han gjøre noe slikt? Hvorfor, hvis ikke ...
Bildet stemte endelig, men det hadde fått en svart ramme.
Hadde tordenguden knust Venus-statuen?
Vi fikk aldri vite det.
Både Barbaras og Rudis lik ble funnet i elven. Om enn ikke på samme sted. Det hadde gått hardest ut over Barbara; hun hadde et stygt sår i hodet. De sveitsiske avisene beskrev det som en tragisk ulykke. Den unge kvinnen hadde formodentlig snublet og slått hodet mot en stein i elven. Den unge mannen hadde antagelig prøvd å redde henne og selv druknet.
Alle avisartiklene sluttet med en innstendig anmodning: Vær forsiktig med bading i elven. Maggia er kjent for å være uberegnelig.
Synd kan være så mangt. Vrede er jo en av de syv dødssyndene...
Etter dette er man bare nødt til å innta den virkelig vidunderlige nøtteisen samt nøttevin.
NØTTEIS
70 g melis
200 g malte hasselnøtter
100 g nougatsjokolade
5 dl kremfløte
Stivpisk fløten. Skjær inn melis, nøtter og revet sjokolade. Fyll dette i en form og sett den i fryseren i 3-4 timer. Ta den ut og rør av og til under innfrysingsprosessen.
Smaker helt som i Ticino! Jeg har prøvd!
Og så:
HASSELNØTTVIN
1 håndfull lysegrønne, knapt modne hasselnøtter
1 håndful hasselblader
35 cl brennevin 40%
1 flaske hvitvin
3 dl sukker
1 dl vann
Plukk nøtter og blader, skyll og la dem tørke. Legg dem i en glasskrukke og hell over sprit. La det stå i en uke. Hell over en flaske hvitvin og la stå ytterligere en uke. Sil vekk blader og nøtter. Kok en sukkerlake, avkjøl og bland den med drikken. Tapp på flasker, kork og lagre i minst 3-4 måneder før syndefall.
søndag 25. november 2007
mandag 5. november 2007
Rosenblader og havskum
Kleopatra, som skal ha vært verdens vakreste kvinne i sin samtid, badet angivelig i eselmelk og rosenblader for å bevare sin skjønnhet. Og da hun skulle forføre Antonius, gjorde hun det i et vell av roser.
Fra Shakespeares drama "Antony and Cleopatra":
Cleopatra: - If it be love indeed, tell me ho much.
Antony: - There's beggary in the love that can be reckon'd.
Cleopatra: - I'll set a bourn how far to be belov'd.
Antony: - Then must thou needs find out new heaven, new earth.
Det fins knapt noen blomst som har like mange legender knyttet til seg som rosen. Og de dreier seg svært ofte om kjærlighet - og selvfølgelig synd, som i Shakespeares drama.
I følge legenden ble rosen til da Afrodite steg opp av havet. Gudene på Olympus var noen lidderlige typer, og da de så denne nakne skjønnheten, begynte de å sikle. Nå siklet ikke gudene på menneskevis. De utskilte nektar, som falt ned på jorden som regn. Og der hvor regnet falt på en plante, sprang en rose frem.
Sikle gjør man kanskje også når man leser de følgende oppskriftene. Man kan jo lage rosenfristelsene og innta dem i badekaret, som er fylt opp med rosenblader og gjerne eselmelk hvis man får tak i det. Så vidt jeg vet fins det ikke mange esler i Norge, men kanskje kumelk kan gjøre samme nytten? Etterpå må man huske på å synde med sin elskede. Eller enda bedre: Ta ham eller henne med opp i badekaret.
Den tradisjonelle rosenpuddingen inneholder ikke roser, men jeg har funnet en tysk oppskrift med duftkronbladene.
ROSENPUDDING
20 g kronblader av duftende roser vaskes forsiktig og får renne av. Stilkfestet fjernes og rosenbladene finhakkes. Bland dem med 200 g støtt kavring og fyll dette i en bolle. Dekk til. Pisk 12 eggeplommer og 200 g melis lett og luftig, tilsett 3 dl pisket kremfløte og rosenmassen samt 1 knivsodd kanel og 1 knivsodd salt. Stivpisk eggehvitene og skjær dem inn. Hell massen i en smurt og strødd form og kok puddingen ca 1 1/2 time i vannbad. Serveres med vaniljesaus.
Og man må selvsagt ha noe syndig å drikke til:
ROSELIKØR
35 cl brennevin 60%
flere håndfuller duftende rosenblader
2 dl sukkerlake
Stapp rosenblader på et norgesglass e.l. Hell over brennevin. Bytt ut bladene etter en dag og gjenta prosessen. Søt til slutt med sukkerlake.
Jeg avslutter med Bette Midler-sangen
The rose
Some say love, it is a river, that drowns the tender reed
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed
Some say love, it is a hunger, an endless aching need
I say love, it is a flower, and you, its only seed
Its the heart afraid of breaking, that never learns to dance
Its the dream afraid of waking, that never takes the chance
Its the one who wont be taken, the one who cant seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
When the night has been too lonely and the road has been too long
And you think that love is only for the lucky and the strong
Just remember that in the winter, far beneath the bitter snow
Lies the seed, that with the suns love in the spring becomes the rose.
Fra Shakespeares drama "Antony and Cleopatra":
Cleopatra: - If it be love indeed, tell me ho much.
Antony: - There's beggary in the love that can be reckon'd.
Cleopatra: - I'll set a bourn how far to be belov'd.
Antony: - Then must thou needs find out new heaven, new earth.
Det fins knapt noen blomst som har like mange legender knyttet til seg som rosen. Og de dreier seg svært ofte om kjærlighet - og selvfølgelig synd, som i Shakespeares drama.
I følge legenden ble rosen til da Afrodite steg opp av havet. Gudene på Olympus var noen lidderlige typer, og da de så denne nakne skjønnheten, begynte de å sikle. Nå siklet ikke gudene på menneskevis. De utskilte nektar, som falt ned på jorden som regn. Og der hvor regnet falt på en plante, sprang en rose frem.
Sikle gjør man kanskje også når man leser de følgende oppskriftene. Man kan jo lage rosenfristelsene og innta dem i badekaret, som er fylt opp med rosenblader og gjerne eselmelk hvis man får tak i det. Så vidt jeg vet fins det ikke mange esler i Norge, men kanskje kumelk kan gjøre samme nytten? Etterpå må man huske på å synde med sin elskede. Eller enda bedre: Ta ham eller henne med opp i badekaret.
Den tradisjonelle rosenpuddingen inneholder ikke roser, men jeg har funnet en tysk oppskrift med duftkronbladene.
ROSENPUDDING
20 g kronblader av duftende roser vaskes forsiktig og får renne av. Stilkfestet fjernes og rosenbladene finhakkes. Bland dem med 200 g støtt kavring og fyll dette i en bolle. Dekk til. Pisk 12 eggeplommer og 200 g melis lett og luftig, tilsett 3 dl pisket kremfløte og rosenmassen samt 1 knivsodd kanel og 1 knivsodd salt. Stivpisk eggehvitene og skjær dem inn. Hell massen i en smurt og strødd form og kok puddingen ca 1 1/2 time i vannbad. Serveres med vaniljesaus.
Og man må selvsagt ha noe syndig å drikke til:
ROSELIKØR
35 cl brennevin 60%
flere håndfuller duftende rosenblader
2 dl sukkerlake
Stapp rosenblader på et norgesglass e.l. Hell over brennevin. Bytt ut bladene etter en dag og gjenta prosessen. Søt til slutt med sukkerlake.
Jeg avslutter med Bette Midler-sangen
The rose
Some say love, it is a river, that drowns the tender reed
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed
Some say love, it is a hunger, an endless aching need
I say love, it is a flower, and you, its only seed
Its the heart afraid of breaking, that never learns to dance
Its the dream afraid of waking, that never takes the chance
Its the one who wont be taken, the one who cant seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
When the night has been too lonely and the road has been too long
And you think that love is only for the lucky and the strong
Just remember that in the winter, far beneath the bitter snow
Lies the seed, that with the suns love in the spring becomes the rose.
mandag 29. oktober 2007
Bittersøtt
Jeg har et bilde fra Seattle, av to busker. Det er senhøstes og tidlig morgenfrost. Den ene busken kan være en slåpetorn, med duggete, mørkeblå bær. Den andre er en rogn. De røde fruktene henger lysende i grå høstdis. Blått og rødt lokker og frister: Kom og spis meg! Nei, meg! Lar man seg forføre til å legge et av bærene på tungen, snurper munnen seg sammen, spyttsekresjonen øker dramatisk, man får tårer i øynene. Så bittert at det er på grensen til å være godt.
Slik er det også med lysten. Når man tangerer denne grensen mellom det søte og det bitre, når man befinner seg helt på bristepunktet og ikke klarer lenger, da er nytelsen størst. Vi kaller det gjerne orgasme. Og for å få orgasme, må man gi slipp, må man våge å tangere denne grensen. Mange tør ikke.
Mange tør ikke å leve, heller. De trekker seg tilbake, skjuler seg bak ferdigtygde sannheter, våger aldri å utfordre dem, våger aldri å stille spørsmål, våger aldri å sveve.
Jeg oversetter en tekst av Ma Deva Padma. Den heter "Tillit."
"Det er spennende å hoppe ut i det ukjente, selv om vi blir livredde ved tanken. Og når vår tillit når kvantesprangets nivå, trenger vi ingen spissfindige planer og forberedelser. Vi sier ikke: 'Jeg stoler på at jeg nå vet hva jeg skal gjøre. Jeg pakker kofferten min og tar den med.' Nei, vi hopper bare og tenker knapt nok over hva som vil skje. Spranget er det avgjørende, og det er spennende å falle fritt gjennom den tomme himmelen. Hva som venter på den andre siden? En myk, velgjørende deilig rosafarge, rosenblader ... hopp!"
Eller som David Lee Roth sier det:
"I get up, and nothing gets me down.
You got it tough. Ive seen the toughest around.
And I know, baby, just how you feel.
Youve got to roll with the punches to get to whats real
Oh cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Might as well jump.
Go ahead, jump. jump !
Go ahead, jump.
Aaa-ohh hey you ! how said that ?
Baby how you been ?
You say you dont know, you wont know
Until we begin.
Well cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump.
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump."
For poenget er at reven ikke hadde rett. De henger ikke så høyt, og de er ikke så sure. Og rognebærgelé er deilig til høstens vilt. Gjerne reinsdyrfilet. Epler gjør geleen syndigere og søtere.
ROGNEBÆRGELÉ MED EPLE
2 liter rognebær, ca 1 kg
1/2 kg epler
7 1/2 dl vann
9 dl sukker
Skyll bær og frukt godt. Skjær eplene i biter. Kok bær, frukt og vann til mos. Sil massen og la den stå og renne av seg i 30 minutter. Mål opp saften og kok den opp. Strø over sukkeret under omrøring og kok ytterligere 10-20 minutter. Ta en geléprøve. Ta gryten vekk fra varmen og la geleen avkjøles noe. Skum. Hell geleen på glass og la den stå og stivne. Sett på tette lokk.
Dette ble kanskje ikke syndig nok, så jeg tar med en oppskrift på rognebærlikør i samme slengen. Den har et vidunderlig lekende navn - hvis man kan leke - og er hentet fra boken "Likører med smak av natur."
LIQUEUR DE RÈVE
1 dl rognebær
35 cl brennevin 60%
2 dl sukker
1 dl vann
en bit vaniljestang
Ha frostbitte, skylte rognebær og vaniljestang på en flaske og hell over sprit. Sil av etter to uker. Kok sukkerlaken og bland. La det stå i flere måneder, og hopp så i det!
Slik er det også med lysten. Når man tangerer denne grensen mellom det søte og det bitre, når man befinner seg helt på bristepunktet og ikke klarer lenger, da er nytelsen størst. Vi kaller det gjerne orgasme. Og for å få orgasme, må man gi slipp, må man våge å tangere denne grensen. Mange tør ikke.
Mange tør ikke å leve, heller. De trekker seg tilbake, skjuler seg bak ferdigtygde sannheter, våger aldri å utfordre dem, våger aldri å stille spørsmål, våger aldri å sveve.
Jeg oversetter en tekst av Ma Deva Padma. Den heter "Tillit."
"Det er spennende å hoppe ut i det ukjente, selv om vi blir livredde ved tanken. Og når vår tillit når kvantesprangets nivå, trenger vi ingen spissfindige planer og forberedelser. Vi sier ikke: 'Jeg stoler på at jeg nå vet hva jeg skal gjøre. Jeg pakker kofferten min og tar den med.' Nei, vi hopper bare og tenker knapt nok over hva som vil skje. Spranget er det avgjørende, og det er spennende å falle fritt gjennom den tomme himmelen. Hva som venter på den andre siden? En myk, velgjørende deilig rosafarge, rosenblader ... hopp!"
Eller som David Lee Roth sier det:
"I get up, and nothing gets me down.
You got it tough. Ive seen the toughest around.
And I know, baby, just how you feel.
Youve got to roll with the punches to get to whats real
Oh cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Might as well jump.
Go ahead, jump. jump !
Go ahead, jump.
Aaa-ohh hey you ! how said that ?
Baby how you been ?
You say you dont know, you wont know
Until we begin.
Well cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump.
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump."
For poenget er at reven ikke hadde rett. De henger ikke så høyt, og de er ikke så sure. Og rognebærgelé er deilig til høstens vilt. Gjerne reinsdyrfilet. Epler gjør geleen syndigere og søtere.
ROGNEBÆRGELÉ MED EPLE
2 liter rognebær, ca 1 kg
1/2 kg epler
7 1/2 dl vann
9 dl sukker
Skyll bær og frukt godt. Skjær eplene i biter. Kok bær, frukt og vann til mos. Sil massen og la den stå og renne av seg i 30 minutter. Mål opp saften og kok den opp. Strø over sukkeret under omrøring og kok ytterligere 10-20 minutter. Ta en geléprøve. Ta gryten vekk fra varmen og la geleen avkjøles noe. Skum. Hell geleen på glass og la den stå og stivne. Sett på tette lokk.
Dette ble kanskje ikke syndig nok, så jeg tar med en oppskrift på rognebærlikør i samme slengen. Den har et vidunderlig lekende navn - hvis man kan leke - og er hentet fra boken "Likører med smak av natur."
LIQUEUR DE RÈVE
1 dl rognebær
35 cl brennevin 60%
2 dl sukker
1 dl vann
en bit vaniljestang
Ha frostbitte, skylte rognebær og vaniljestang på en flaske og hell over sprit. Sil av etter to uker. Kok sukkerlaken og bland. La det stå i flere måneder, og hopp så i det!
torsdag 20. september 2007
Bærlekkert
Sommeren forsvant uten at jeg fikk med meg at den var der, og bjørnebærene henger vel ikke verken surt eller høyt lenger. Men siden jeg nevnte dem, kan jeg ikke bare utelukke dem, heller.
Mon tro om det ikke fins en Donald-historie der han og guttene er ute i skogen og plukker ovennevnte og plutselig finner et overmåte stort og saftig bær, som viser seg å tilhøre et brølende pelsdyr som fruktene er oppkalt etter? Og mon tro om ikke dyret brøler høyere enn i brunst idet det gripes hardt tak i den mørke, fuktige snuten for å rive den løs fra kvisten som ikke er noen?
Nå hører riktignok ikke disse endene hjemme på bloggen min. For selv om de alle går med stumpen bar, fins det ingenting man kan stikke inn noe sted og ingen steder å stikke det inn. Bortsett fra nebbet, kanskje. Kvakk-glefs.
Gateavisa, derimot, hadde i sin tid en ond og syndig og svinepelsete karikatur av Donald. Han gikk også med blottet andestjert, men jeg mener å huske at det befant seg andre ting under fjærene. Og så husket jeg plutselig hva han het, også: Ronald Duck. Kan det ha vært før Reagans tid til og med? Kan tegneserieforfatteren ha vært synsk?
Og for å få til en noenlunde elegant overgang, skal jeg for en gangs skyld gjøre et unntak og gjøre det søte mindre søtt. Men kanskje like erotisk? Hvis man tenker på å sette tennene i søtt og saftig andebryst, altså...
Blackberry Duck
3 tablespoons butter
3 tablespoons sugar
1/3 cup dry white wine
1/3 cup orange juice
2 tablespoons raspberry vinegar
1 1/4 cups frozen blackberries, thawed
1 1/4 cups canned beef broth
1/2 cup canned low-salt chicken broth
2 tablespoons Cognac or brandy
1 tablespoon pure maple syrup
4 duck breast halves with skin
Additional blackberries (optional)
Melt 2 tablespoons butter in heavy large nonstick skillet over medium-high heat. Add sugar; stir until sugar dissolves and mixture turns deep amber color, about 5 minutes. Add wine, orange juice and vinegar (mixture will bubble vigorously) and bring to boil, stirring to dissolve caramel. Add 1 1/4 cups berries and both broths and boil until sauce thickens and is reduced to about 1 cup, stirring occasionally, about 25 minutes. Strain sauce through sieve into heavy small saucepan, pressing on berries with back of spoon. Mix in Cognac and maple syrup. Set sauce aside. (Can be prepared 1 day ahead. Cover and chill.)
Preheat oven to 400°F. Trim any excess fat from duck breasts. Cut three 4-inch-long by 1/16-inch-deep lengthwise slits in skin (not meat) of duck. Season duck with salt and pepper. Heat heavy large ovenproof skillet over high heat until hot. Add duck, skin side down, and sear until brown, about 5 minutes. Turn over; cook 3 minutes. Transfer skillet to oven; continue cooking to desired doneness, about 3 minutes for medium.
Meanwhile, bring sauce to simmer over low heat. Add remaining 1 tablespoon butter and whisk just until melted. Season to taste with salt and pepper.
Spoon sauce onto plates. Slice duck and place atop sauce. Garnish with additional berries, if desired, and serve.
400 grader Fahrenheit er cirka 200 grader Celsius.
Akk, som jeg ønsker at jeg kunne male overdådig sanselige bilder. Av blant annet bjørnebær. Så sensuelle at saftene samler seg opp i munnhulen og tungen og ganen venter på det varme fruktkjøttet.
Det kan jeg ikke, men til minne om den sommeren som ikke kom og de bærene jeg ikke spiste, selv om jeg var der de fins...
SOMMERØYA
Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte
søte,
store,
bjørnebær
av Inger Hagerup
Mon tro om det ikke fins en Donald-historie der han og guttene er ute i skogen og plukker ovennevnte og plutselig finner et overmåte stort og saftig bær, som viser seg å tilhøre et brølende pelsdyr som fruktene er oppkalt etter? Og mon tro om ikke dyret brøler høyere enn i brunst idet det gripes hardt tak i den mørke, fuktige snuten for å rive den løs fra kvisten som ikke er noen?
Nå hører riktignok ikke disse endene hjemme på bloggen min. For selv om de alle går med stumpen bar, fins det ingenting man kan stikke inn noe sted og ingen steder å stikke det inn. Bortsett fra nebbet, kanskje. Kvakk-glefs.
Gateavisa, derimot, hadde i sin tid en ond og syndig og svinepelsete karikatur av Donald. Han gikk også med blottet andestjert, men jeg mener å huske at det befant seg andre ting under fjærene. Og så husket jeg plutselig hva han het, også: Ronald Duck. Kan det ha vært før Reagans tid til og med? Kan tegneserieforfatteren ha vært synsk?
Og for å få til en noenlunde elegant overgang, skal jeg for en gangs skyld gjøre et unntak og gjøre det søte mindre søtt. Men kanskje like erotisk? Hvis man tenker på å sette tennene i søtt og saftig andebryst, altså...
Blackberry Duck
3 tablespoons butter
3 tablespoons sugar
1/3 cup dry white wine
1/3 cup orange juice
2 tablespoons raspberry vinegar
1 1/4 cups frozen blackberries, thawed
1 1/4 cups canned beef broth
1/2 cup canned low-salt chicken broth
2 tablespoons Cognac or brandy
1 tablespoon pure maple syrup
4 duck breast halves with skin
Additional blackberries (optional)
Melt 2 tablespoons butter in heavy large nonstick skillet over medium-high heat. Add sugar; stir until sugar dissolves and mixture turns deep amber color, about 5 minutes. Add wine, orange juice and vinegar (mixture will bubble vigorously) and bring to boil, stirring to dissolve caramel. Add 1 1/4 cups berries and both broths and boil until sauce thickens and is reduced to about 1 cup, stirring occasionally, about 25 minutes. Strain sauce through sieve into heavy small saucepan, pressing on berries with back of spoon. Mix in Cognac and maple syrup. Set sauce aside. (Can be prepared 1 day ahead. Cover and chill.)
Preheat oven to 400°F. Trim any excess fat from duck breasts. Cut three 4-inch-long by 1/16-inch-deep lengthwise slits in skin (not meat) of duck. Season duck with salt and pepper. Heat heavy large ovenproof skillet over high heat until hot. Add duck, skin side down, and sear until brown, about 5 minutes. Turn over; cook 3 minutes. Transfer skillet to oven; continue cooking to desired doneness, about 3 minutes for medium.
Meanwhile, bring sauce to simmer over low heat. Add remaining 1 tablespoon butter and whisk just until melted. Season to taste with salt and pepper.
Spoon sauce onto plates. Slice duck and place atop sauce. Garnish with additional berries, if desired, and serve.
400 grader Fahrenheit er cirka 200 grader Celsius.
Akk, som jeg ønsker at jeg kunne male overdådig sanselige bilder. Av blant annet bjørnebær. Så sensuelle at saftene samler seg opp i munnhulen og tungen og ganen venter på det varme fruktkjøttet.
Det kan jeg ikke, men til minne om den sommeren som ikke kom og de bærene jeg ikke spiste, selv om jeg var der de fins...
SOMMERØYA
Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte
søte,
store,
bjørnebær
av Inger Hagerup
søndag 9. september 2007
Dialog med djevelen
På oppfordring legger jeg inn min lille undringsbetraktning om de himmelhelvetiske tilstander. Den inneholder jo tross alt både lakris og sjokoladelikør.
"Jeg undres," sa djevelen der han satt i sin imaginære oksehudstol og tygget på sin like imaginære lakrisstang. Han hadde nå engang en forkjærlighet for lakrisstenger, og siden det ikke fantes noen begynnelse, slutt eller begrensninger, var det bare å hente dem frem etter behov. Han smattet fornøyd.
"Hva undres du på nå, da?" spurte gud. Hun lå på det fiktive isbjørnskinnet - syntetiske, for all del; man var da skapningsvennlig her! - foran den ditto peisen og viftet med bena."
Jo," innskjøt djevelen og slukte lakrisstangen i ett jafs. "Jeg undres på hvordan de som kaller seg mennesker tenker seg et liv etter døden. Kanskje de tror at de smelter inn i kjernen med alle sine jordiske egenskaper intakt?"
"Men det gjør de jo," sa gud og viftet enda mer velbehagelig med tærne. "Hvis de vil."
"Gudskjelov - holdt jeg på å si - at jeg ikke skal holde styr på dem." Djevelen slikket seg i munnvikene. "Vi får nok hente inn noen av de virtuelle dobermanntispene våre. Ja, fårehunder for din del, selvsagt, kjære."
"Selvsagt." Gud la seg over på ryggen og strakte seg velbehagelig. "Kan du hente litt mer sjokoladelikør til meg, eller skal jeg sende bud på en av englene - de svart- eller hvitvingede?"
Djevelen reiste seg fra stolen. "Nei, det gjør jeg da så gjerne. Våre tjenere får nok å stri med. Jeg lurer på om vi ikke bør anlegge et piggtrådgjerde. Og en mur. Helst mange, kanskje. Når jeg tenker etter..."
Gud smilte kjærlig til ham. "Det er djevelsk godt at de ikke havner her på en god stund. Jeg trives så godt alene med deg og vingeflakserne, vennen min. Det er langt mer fredelig slik..."
Djevelen smilte tilbake. "Vi MÅ ikke ta imot dem, vet du. Vi KAN bare la dem være der de er."
"Nåja." Gud så filosofisk inn i peisilden. "Det kan jo være greit å få utvidet sin horisont om noen millioner år. Ja, det kan bent frem bli spennende. Vi kan dele dem inn i grupper og tildele parseller og lage hindere og andre stengsler og... det kan jo bli GØY!"
Djevelen hentet likøren samt en ny lakrisstang. Så la han seg ned ved siden av gud og stirret drømmende inn i flammene... Jo, det kunne faktisk bli riktig så gøy.
Og sannelig sier jeg eder: Jeg fant en tysk oppskrift på sjokoladelikør! Nytes med lakris til, kanskje.
SJOKOLADELIKØR
6 eggeplommer
200 g sukker
1 vaniljestang
3 dl kremfløte
200 g mørk sjokolade
1 ts kaffepulver
1 klype salt
7 dl konjakk
Rør eggeplommer, sukker og innholdet i vaniljestangen hvitt. Kok opp kremfløten. Brekk sjokoladen i biter og løs den opp i fløten sammen med kaffepulver og salt. Rør den varme fløten inn i eggeplommeblandingen. Avkjøl og bland med konjakk. Fyll likøren på en pen flaske.
"Jeg undres," sa djevelen der han satt i sin imaginære oksehudstol og tygget på sin like imaginære lakrisstang. Han hadde nå engang en forkjærlighet for lakrisstenger, og siden det ikke fantes noen begynnelse, slutt eller begrensninger, var det bare å hente dem frem etter behov. Han smattet fornøyd.
"Hva undres du på nå, da?" spurte gud. Hun lå på det fiktive isbjørnskinnet - syntetiske, for all del; man var da skapningsvennlig her! - foran den ditto peisen og viftet med bena."
Jo," innskjøt djevelen og slukte lakrisstangen i ett jafs. "Jeg undres på hvordan de som kaller seg mennesker tenker seg et liv etter døden. Kanskje de tror at de smelter inn i kjernen med alle sine jordiske egenskaper intakt?"
"Men det gjør de jo," sa gud og viftet enda mer velbehagelig med tærne. "Hvis de vil."
"Gudskjelov - holdt jeg på å si - at jeg ikke skal holde styr på dem." Djevelen slikket seg i munnvikene. "Vi får nok hente inn noen av de virtuelle dobermanntispene våre. Ja, fårehunder for din del, selvsagt, kjære."
"Selvsagt." Gud la seg over på ryggen og strakte seg velbehagelig. "Kan du hente litt mer sjokoladelikør til meg, eller skal jeg sende bud på en av englene - de svart- eller hvitvingede?"
Djevelen reiste seg fra stolen. "Nei, det gjør jeg da så gjerne. Våre tjenere får nok å stri med. Jeg lurer på om vi ikke bør anlegge et piggtrådgjerde. Og en mur. Helst mange, kanskje. Når jeg tenker etter..."
Gud smilte kjærlig til ham. "Det er djevelsk godt at de ikke havner her på en god stund. Jeg trives så godt alene med deg og vingeflakserne, vennen min. Det er langt mer fredelig slik..."
Djevelen smilte tilbake. "Vi MÅ ikke ta imot dem, vet du. Vi KAN bare la dem være der de er."
"Nåja." Gud så filosofisk inn i peisilden. "Det kan jo være greit å få utvidet sin horisont om noen millioner år. Ja, det kan bent frem bli spennende. Vi kan dele dem inn i grupper og tildele parseller og lage hindere og andre stengsler og... det kan jo bli GØY!"
Djevelen hentet likøren samt en ny lakrisstang. Så la han seg ned ved siden av gud og stirret drømmende inn i flammene... Jo, det kunne faktisk bli riktig så gøy.
Og sannelig sier jeg eder: Jeg fant en tysk oppskrift på sjokoladelikør! Nytes med lakris til, kanskje.
SJOKOLADELIKØR
6 eggeplommer
200 g sukker
1 vaniljestang
3 dl kremfløte
200 g mørk sjokolade
1 ts kaffepulver
1 klype salt
7 dl konjakk
Rør eggeplommer, sukker og innholdet i vaniljestangen hvitt. Kok opp kremfløten. Brekk sjokoladen i biter og løs den opp i fløten sammen med kaffepulver og salt. Rør den varme fløten inn i eggeplommeblandingen. Avkjøl og bland med konjakk. Fyll likøren på en pen flaske.
lørdag 1. september 2007
Seigt
Men la oss gå fra bitt til kyss - om pikekyss er syndige nok.
Nei, det er ikke Selma denne gang, men derimot marengs - de seige, eggehviterike, melisbefengte delikatesser som kleber seg til ganer og gummer og ikke minst plombene fra barndommens skoletannlegemareritt. Plomber som røskes ut én etter én hvis man er grådig og ikke nøyer seg med å suge.
Jeg må innrømme at jeg ble en smule inspirert av vår litterære VGD-salong - om den nå er aldri så engelsk, med både Chesterfields, peis og forhåpentligvis hundepels i tillegg til alt det andre som måtte vingle, vakle og flakse rundt omkring og ut og inn og tvers gjennom de røde tapetene. Og hvor the lady in white som glir uanstrengt gjennom alle fysiske barrierer formodentlig er temmelig tannløs etter nettopp dette marengsinntaket.
Angivelig skal navnet stamme fra den sveitsiske byen Meiringen, hvor en viss konditor med forkjærlighet for både kvinnelepper og -lår serverte dem til sine utvalgte gjester av den underlige, feminine arten. Formodentlig lot han seg også inspirere av et par kroppsdeler som menn gjerne finner forlokkende, skal man dømme etter utformingen. Man kan jo gjøre dem enda likere originalen ved å plassere et cocktailbær på hver godbit.
Og hvor vidunderlig enhjørningsstangende er det ikke når man oppdager at Kumquat Meringue (som en viss kvinne prøvde å ro seg unna det virkelig syndige cumshot med) er et litterært magasin viet Richard Brautigan. Og jeg drømmer om San Francisco igjen, og om the beat poets og bokhandelen til Lawrence Ferlinghetti, bare fordi det fins en connection der, og fordi alt henger sammen, akkurat som seige marengs og gamle plomber.
Og siden vi nå skal være dryppende syndige, tar jeg med et dikt av ham - av Richard - som minner meg om en jeg kjenner nå og kanskje kjente i et annet liv, hvis livet fins.
I've Never Had It Done So Gently Before
The sweet juices of your mouth
are like castles bathed in honey.
I've never had it done so gently before.
You have put a circle of castles
around my penis and you swirl them
like sunlight on the wings of birds.
Richard Brautigan
Og så forter jeg meg å bli prosaisk, for merkelig nok fant jeg en oppskrift som ligger akkurat riktig på tungen - inklusive cocktailbær. Syndig-rart, ikke sant?
Christiania-bohemens marengs
4 æggehvider
2 1/2 dl. sukker
et par dråber eddike
1 tsk. pulverkaffe
125 g. god mørk chokolade
2 dl. piskefløde
2 spsk. kakaolikør
6 cocktailbær
Pisk æggehviderne til hårdt skum med 1 dl af sukkeret og et par dråber eddike.
Eddiken bevirker, at hviderne bliver hurtigere stive, og marengsen holder faconen bedre under bagningen.
Pisk til massen er så fast, at du kan vende skålen op og ned.
Vend forsigtigt resten af sukkeret samt pulverkaffen i.
Fyld en kagesprøjte med stjerneformet mundstykke med massen og sprøjt 12 spiraler, ca 6 cm brede, på bagepapiret.
Papiret må ikke være smurt, så flyder marengsene ud.
Bag marengsene ved 100-125°C på midterste rille i ca 45-60 min, til de er lette og slipper papiret. Lad dem blive kolde.
Smelt chokoladen i en skål over vandbad.
Dyp undersiden af marengsen i den smeltede chokolade og lad det stivne.
Pisk fløden til skum og smag den til med kakaolikøren.
Sprøjt en flødeskumsspiral på 6 af marengsene og læg de andre over. Pynt hver marengs med en roset af flødeskum og et cocktailbær.
Hmmm... mmmm...
Nei, det er ikke Selma denne gang, men derimot marengs - de seige, eggehviterike, melisbefengte delikatesser som kleber seg til ganer og gummer og ikke minst plombene fra barndommens skoletannlegemareritt. Plomber som røskes ut én etter én hvis man er grådig og ikke nøyer seg med å suge.
Jeg må innrømme at jeg ble en smule inspirert av vår litterære VGD-salong - om den nå er aldri så engelsk, med både Chesterfields, peis og forhåpentligvis hundepels i tillegg til alt det andre som måtte vingle, vakle og flakse rundt omkring og ut og inn og tvers gjennom de røde tapetene. Og hvor the lady in white som glir uanstrengt gjennom alle fysiske barrierer formodentlig er temmelig tannløs etter nettopp dette marengsinntaket.
Angivelig skal navnet stamme fra den sveitsiske byen Meiringen, hvor en viss konditor med forkjærlighet for både kvinnelepper og -lår serverte dem til sine utvalgte gjester av den underlige, feminine arten. Formodentlig lot han seg også inspirere av et par kroppsdeler som menn gjerne finner forlokkende, skal man dømme etter utformingen. Man kan jo gjøre dem enda likere originalen ved å plassere et cocktailbær på hver godbit.
Og hvor vidunderlig enhjørningsstangende er det ikke når man oppdager at Kumquat Meringue (som en viss kvinne prøvde å ro seg unna det virkelig syndige cumshot med) er et litterært magasin viet Richard Brautigan. Og jeg drømmer om San Francisco igjen, og om the beat poets og bokhandelen til Lawrence Ferlinghetti, bare fordi det fins en connection der, og fordi alt henger sammen, akkurat som seige marengs og gamle plomber.
Og siden vi nå skal være dryppende syndige, tar jeg med et dikt av ham - av Richard - som minner meg om en jeg kjenner nå og kanskje kjente i et annet liv, hvis livet fins.
I've Never Had It Done So Gently Before
The sweet juices of your mouth
are like castles bathed in honey.
I've never had it done so gently before.
You have put a circle of castles
around my penis and you swirl them
like sunlight on the wings of birds.
Richard Brautigan
Og så forter jeg meg å bli prosaisk, for merkelig nok fant jeg en oppskrift som ligger akkurat riktig på tungen - inklusive cocktailbær. Syndig-rart, ikke sant?
Christiania-bohemens marengs
4 æggehvider
2 1/2 dl. sukker
et par dråber eddike
1 tsk. pulverkaffe
125 g. god mørk chokolade
2 dl. piskefløde
2 spsk. kakaolikør
6 cocktailbær
Pisk æggehviderne til hårdt skum med 1 dl af sukkeret og et par dråber eddike.
Eddiken bevirker, at hviderne bliver hurtigere stive, og marengsen holder faconen bedre under bagningen.
Pisk til massen er så fast, at du kan vende skålen op og ned.
Vend forsigtigt resten af sukkeret samt pulverkaffen i.
Fyld en kagesprøjte med stjerneformet mundstykke med massen og sprøjt 12 spiraler, ca 6 cm brede, på bagepapiret.
Papiret må ikke være smurt, så flyder marengsene ud.
Bag marengsene ved 100-125°C på midterste rille i ca 45-60 min, til de er lette og slipper papiret. Lad dem blive kolde.
Smelt chokoladen i en skål over vandbad.
Dyp undersiden af marengsen i den smeltede chokolade og lad det stivne.
Pisk fløden til skum og smag den til med kakaolikøren.
Sprøjt en flødeskumsspiral på 6 af marengsene og læg de andre over. Pynt hver marengs med en roset af flødeskum og et cocktailbær.
Hmmm... mmmm...
fredag 29. juni 2007
Appelsinhunden
Egentlig skulle dette blitt en hyllest i novelleformat til den vakre appelsinhunden, som ble født med 32 tenner for mye og lange, myke koseører og som logret da han kom til verden, men jeg velger i denne omgangen å bruke min åndelige hundemenneskevenn som inspirasjon til syndige funderinger om kinesiske epler og skjeve tenner. Som Arild Nyquist ikke sier det:
"Men dypt der inne i appelsinlunden
smiler den vakre appelsinhunden."
Og plutselig befinner vi oss i jomfruelig nysnø, der vi lager de første sporene, der vi er den første som rører ved det urørte. Og hvor vi henter frem en appelsin, skreller den langsomt og setter tennene i den så saften renner. Og vi ser parallellbildet av de elskende som flår klærne av hverandre og bruker munn på et positivt ladet vis.
Det handler med andre ord om bittet. Kjærlighetsbittet.
Som det sies i "Nattmennesket" av Bernhard Borge/André Bjerke:
"Jo, vi er hatere. Men vi ødelegger vårt hat, siviliserer det, leder det ut i andre kanaler. Vi kaller det ironi, humor, kunst journalistikk. Vi har fått klippet klørne og ligger og snerrer bak burstengene i den store zoologiske haven som heter samfunnet. Men en dag når vokteren er upåpasselig, smetter dyret ut. Kanskje har det tennene tilbake. Det vender hjem til sin funksjon, tilbake til skogene, til urgleden, urangsten. Det myrder."
Det har kanskje andre årsaker enn de rent elskelige at franskmenn kaller orgasmen "la petite morte". Og at "morsure" - bitt - sannsynligvis har samme ordstamme.
Og nå kom jeg over et svært erotisk bilde av Dag Fyri: http://64.233.183.104/search?q=cache:l_CiADB7pTIJ:galleri27.no/kunstnere/dag%2520fyri/bilde2.html+maleri+appelsiner&hl=no&ct=clnk&cd=9&gl=no
Den vakre appelsinhunden rynker litt på snuten og blotter noen av sine 36 overflødige tenner. Han synes at dette sklir vel mye ut. Han ønsker å stramme meg inn, men ikke i tvangstrøye. Han ønsker kort og godt et kulinarisk krumspring. Og her er det:
APPELSINSORBET
1/2 liter vann
375 gram sukker
2 appelsiner (skall og saft)
1/2 sitron (skall og saft)
Riv skallet av appelsinene og sitronen, og press ut saften. Ha alt sammen i en kjele sammen med sukker og vann, rør sammen og kok opp blandingen. Avkjøl blandingen, og frys den ned i en plastboks. Rør litt i blandingen av og til under fryseprosessen for å unngå iskrystaller (ca. hver halvtime).
Superenkelt og nydelig i den sommervarmen som bestemte seg for å fly sin vei igjen.
"Men dypt der inne i appelsinlunden
smiler den vakre appelsinhunden."
Og plutselig befinner vi oss i jomfruelig nysnø, der vi lager de første sporene, der vi er den første som rører ved det urørte. Og hvor vi henter frem en appelsin, skreller den langsomt og setter tennene i den så saften renner. Og vi ser parallellbildet av de elskende som flår klærne av hverandre og bruker munn på et positivt ladet vis.
Det handler med andre ord om bittet. Kjærlighetsbittet.
Som det sies i "Nattmennesket" av Bernhard Borge/André Bjerke:
"Jo, vi er hatere. Men vi ødelegger vårt hat, siviliserer det, leder det ut i andre kanaler. Vi kaller det ironi, humor, kunst journalistikk. Vi har fått klippet klørne og ligger og snerrer bak burstengene i den store zoologiske haven som heter samfunnet. Men en dag når vokteren er upåpasselig, smetter dyret ut. Kanskje har det tennene tilbake. Det vender hjem til sin funksjon, tilbake til skogene, til urgleden, urangsten. Det myrder."
Det har kanskje andre årsaker enn de rent elskelige at franskmenn kaller orgasmen "la petite morte". Og at "morsure" - bitt - sannsynligvis har samme ordstamme.
Og nå kom jeg over et svært erotisk bilde av Dag Fyri: http://64.233.183.104/search?q=cache:l_CiADB7pTIJ:galleri27.no/kunstnere/dag%2520fyri/bilde2.html+maleri+appelsiner&hl=no&ct=clnk&cd=9&gl=no
Den vakre appelsinhunden rynker litt på snuten og blotter noen av sine 36 overflødige tenner. Han synes at dette sklir vel mye ut. Han ønsker å stramme meg inn, men ikke i tvangstrøye. Han ønsker kort og godt et kulinarisk krumspring. Og her er det:
APPELSINSORBET
1/2 liter vann
375 gram sukker
2 appelsiner (skall og saft)
1/2 sitron (skall og saft)
Riv skallet av appelsinene og sitronen, og press ut saften. Ha alt sammen i en kjele sammen med sukker og vann, rør sammen og kok opp blandingen. Avkjøl blandingen, og frys den ned i en plastboks. Rør litt i blandingen av og til under fryseprosessen for å unngå iskrystaller (ca. hver halvtime).
Superenkelt og nydelig i den sommervarmen som bestemte seg for å fly sin vei igjen.
onsdag 27. juni 2007
Pir(i)um, delirium?
For en gangs skyld en liten novelle, omtrent like edruelig (i dette tilfellet i overført betydning) som forfatteren. Isen anbefales ikke til annet enn bonemiddel for tregulv.
FJOMSEVIMS LAGER IS
Fjomsevims gikk ned trappene til postkassene mens hun funderte på hva hun skulle servere til dessert samme kveld. Det måtte bli noe helt spesielt, for det var en helt spesiell mann som kom. Han hadde både hund og bibliotek. Og hår.
Fjomsevims låste opp postkassen i dype tanker og så for seg sjokoladekaker med rosa marsipanblomster og himmelsk sitronfromasj med et dryss av kandiserte fioler. Kanskje litt ... komplisert? Kanskje litt ... tidkrevende? Kanskje litt ... over hennes evne? Kjøpeis gikk absolutt ikke an, men vent - hun hadde jo denne ismaskinen som hun hadde vunnet med en vill og gal oppskrift i en matkonkurranse, en oppskrift kokt sammen i Fjomsevims' hode og sannsynligvis aldri utprøvd. Om så var, ville hun helst ikke forestille seg hva som hadde skjedd.
Hjemmelaget is, ja. Ikke dumt. Ikke så altfor vanskelig. I stedet for å komponere sin egen, kunne hun jo finne en oppskrift i en kokebok eller på nettet. Mhm. Fjomsevims smilte fornøyd med seg selv og samtidig til naboen som kom ned med en søppelpose og ble stående og glo. På henne. På et sted under navlen hennes.
Fjomsevims så nedover seg selv. Oppsan, hun hadde glemt at hun hadde gått rett ut av sengen, kun iført kort T-skjorte og stumpen bar. Hun trakk plagget ned så godt det gikk og skyndte seg inn i heisen. Trykket på knappen, gikk ut, bort til døren og stakk nøkkelen i låsen. Og låste opp. Og låste opp. Det gikk ikke. Hadde nå låsen slått seg vrang igjen? Hun måtte seg å få gjort noe med vrangskapen, smøre den kanskje, tenkte hun mens hun vred og vred og sparket i døren samtidig.
Døren som plutselig gikk opp og åpenbarte en yngre mannsperson med en mobiltelefon i hånden. Han så på henne med en blanding av vantro og irritasjon.
- Æh, unnskyld. Fjomsevims trakk i T-skjorten igjen og krysset lårene. - Jeg trodde jeg bodde her. Hun så seg om.
Mannen bare stirret.
- Men nå ser jeg at har havnet i feil etasje. Unnskyld, altså.
I heisen ned - etter å ha trykket på riktig knapp - knakk hun sammen i latter. Tårene rant, og det var bare så vidt hun klarte å komme seg ut og låse seg inn i sin egen leilighet.
- - -
Vel inne gikk hun løs på kokebøkene, men det var fløte og egg og koking og visping alle vegne, så hun gikk over til nettet, skrev søkeordene "easy-to-make", "homemade" og "ice cream", og googlet seg temmelig kjapt frem til en oppskrift på en enkel pæreis. Deretter googlet hun seg bort i et par timer.
Etter å ha ligget på alle fire og gravd innerst i skapet, fant hun ismaskinen. Sleip av et fettlag, men det fikk bare være. Nå måtte hun sette i gang. Hun kikket på klokken. Bare tre timer igjen, og hun måtte dusje og vaske håret og klippe tåneglene og prøve seg gjennom klesskapet. Ikke at det var så stort, men prøving betydde alltid svette, kav og mas og mye banning. Best å ha god tid, altså.
Fjomsevims leste gjennom oppskriften igjen. Først skulle man kjøre de hermetiske pærene(gudskjelov; ingen skrelling!) i food processor, så skulle man piske eggeplommer og sukker lett og luftig og deretter kremfløten stiv. Og så blande alt sammen og fryse det i ismaskinen. Hjelp, hvor var fryseelementet? Å, Gudskjelov, det lå under de fire røyene hun hadde fått og glemt å rense før hun frøs dem, men ikke hatt hjerte til å kaste og tenkt at rensing kunne foretas ved opptining... Never mind.
Men altså, hvorfor gjøre det komplisert når det kunne gjøres enkelt? Hvorfor ikke kjøre alt sammen i food processoren på én gang, bare litt etter litt? Nemlig.
Kremfløten var veldig vanskelig å få ut av kartongen. Den hadde et seigt lag oppå, og hun måtte ty til skje og slikkepott. Hun helte i sukker og satte i gang maskinen mens hun skilte eggene over vasken. Ingen vits i å ta vare på hvitene. Hun visste av erfaring hvordan de ble seende ut etter å ha stått i kjøleskapet noen måneder. Plommene havnet i en kopp, og hun skrudde på vannet for å skylle ned hvitene idet hun gikk bort til maskinen for å tilsette de gule.
Da maskinen ble skrudd av og dekselet fjernet, hadde fløten blitt til deilig risengrynsgrøt. Pokker, fløten hadde kornet seg fordi den hadde fått en for lang og kraftig omgang. Men den ble sikkert glatt og fin igjen bare hun fikk blandet i det andre... Eggeplommene oppi og tilbake til vasken for å skru av vannet. Det dampet hett derfra, og i kummen lå to speilegg uten plommer og ventet på henne.
- Aouou! Fjomsevims hylte da hun sved fingrene i et forsøk på å fiske opp de manetlignende greiene. Ved hjelp av en sleiv fikk hun dem over i søppelbøtten.
Boksen med pærer hadde et sånt "greit" lokk som kunne åpnes i en håndvending bare ved å dra. Fjomsevims dro og dro helt til ringen røk. Bokseåpner! Hun hamret spissen ned i boksekanten og vred iherdig. Sånn ja! Bare vri litt på lokket nå, så... Uuul! Hun blødde! Rasende helte hun innholdet i boksen opp i food processoren og satte maskinen på sakte tempo mens hun skyndte seg ut på badet og fant en plasterlapp.
Ja, dette så bra ut. Nå hadde alt blitt til en jevn suppe. Litt tynn, kanskje, men den skulle jo fryses. Hun helte ismassen over i ismaskinen. De halve pærene vippet muntert i sausen.
Det begynte å koke et eller annet sted i hodet hennes. Hun grep tak i pæredjevlene med bare nevene og slengte dem opp i food processoren igjen. Sto og ventet og trampet iltert med den ene foten mens frukten ble hakket i hjel. Helte pæremosen i ismaskinen, festet rørestaven til bunnspunsen, satte på lokket - det ville ikke helt; måtte tvinges - skrudde på maskinen. Begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Merkelig, det luktet så rart... Hun bøyde seg ned. Uhæ, filteret var tilstoppet. Fullt av gammel gørr. Hvordan fikk man det ut? Sånn, ja, dette gikk jo fint. Nå var det bare å tømme innholdet i søppelbøtten og deretter vaske det...
Brekningene kom som stormbølger idet innholdet i filteret gikk i vasken. Hun rakk så vidt å komme seg ut på badet igjen og frigjøre seg.
Synet som møtte henne da hun kom ut på kjøkkenet igjen var det reneste kunstverket. Hun hadde ikke tenkt på at når man heller masse i en ismaskin - riktig nok etter å ha satt i fryseelementet - før man fester rørestaven til tappen i bunnen, er det noen merkelige fysiske greier som skjer. Maskinen vil liksom ikke samarbeide. Staven presser seg oppover og gjør at dekselet begynner å vri og bukte på seg. Resultatet er at man står overfor samme kaos som Fjomsevims: Et deksel som har blitt tvunget ut av sitt leie og har smelt i veggen, en rørestav som har valgt den motsatte retningen - og deilig, lysegul pæreis in spe over hele kjøkkenet.
Etter å ha bannet og sparket og til slutt hylt av latter, etter å ha skrapt pæreisen ned fra veggene og startet ismaskinen igjen, denne gang med rørestaven festet før massen ble innvilget plass, etter å ha overvåket seansen i tyve minutter, med forsiktig vasking av vegger innimellom, men alltid med et øye på heksebrygget - etter alt dette, var den "easy-to-make, delicious pear ice cream" ferdig. Den ble skrapt over i en plastboks og plassert i fryseren.
Fjomsevims tok ikke sjansen på den hjemmelagede sjokoladesausen som skulle serveres til. Her fikk man ty til flasken!
- - -
Fjomsevims satt nystriglet, påkledd, varm, rødkinnet og lykkelig ved spisebordet og betraktet han med hund, hår og bibliotek. Vinglasset hadde ikke veltet og sølt til den hvite toppen hennes (farlig med hvitt, men etter hvert hadde det dannet seg en haug med klær på gulvet i soverommet som hun bare hadde skyflet inn i klesskapet igjen, og hun orket ikke mer tortur), hun hadde (ennå) ikke plumpet ut med hvor deilig mannen (og særlig bikkja hans, som hun hadde truffet en gang) var, og gryteretten fra Shaggy hadde smakt og sett ut som hjemmelaget, takket være tyrkeren på hjørnet, en skjærefjel og en skarp kniv. Og en god dash fra en eksotisk duftende pose. Den lekkert lysegule, nærmest eteriske isen sto for tur.
Fjomsevims reiste seg og gikk ut på kjøkkenet uten å snuble i sine egne ben. Der danderte hun pæreis og sjokoladesaus fra Jaja lekkert i to dessertskåler, bar dem inn til bordet og plasserte én foran hver av dem. Ventet med å smake. Så forventningsfullt på han med hund, bibliotek og hår. Så hvordan han førte skjeen opp til munnen uten skjeggvekst. Så hvordan han vred på den, svelget og svelget.
- Hva er det? spurte Fjomsevims betuttet. - Var den ikke noe god? Jeg har virkelig stått og svettet over denne, kan du tro.
- Ja, sa han med biblioteket, håret og hunden. - Det tar jeg faktisk bokstavelig. Han svelget og svelget fremdeles iherdig sisyfos-pæreisen.
Fjomsevims smakte på den med strev og møye (og mye banning) frembrakte kreasjonen sin. Den kunne ikke vært surere om den hadde vært laget av årsgamle, aldri vaskede tursokker. Det kilte bak ørene, og leppene snurpet seg sammen.
- Oppsan, sa Fjomsevims og klødde seg i hodet. - Jeg tror faktisk at fløten kan ha vært sur. Hei, hvor skal du hen så fort? Toalettet er dén veien.
Hun satt og så hvordan han med hund, hår og bibliotek snublet i et av skoparene hun hadde prøvd og gikk over ende så engleorkesteret begynte å spille opp.
Hmm, tenkte Fjomsevims distré og drømmende før hun reiste seg for å undersøke tilstanden. Aldri så galt... Der var det da endelig noen som falt pladask for meg.
FJOMSEVIMS LAGER IS
Fjomsevims gikk ned trappene til postkassene mens hun funderte på hva hun skulle servere til dessert samme kveld. Det måtte bli noe helt spesielt, for det var en helt spesiell mann som kom. Han hadde både hund og bibliotek. Og hår.
Fjomsevims låste opp postkassen i dype tanker og så for seg sjokoladekaker med rosa marsipanblomster og himmelsk sitronfromasj med et dryss av kandiserte fioler. Kanskje litt ... komplisert? Kanskje litt ... tidkrevende? Kanskje litt ... over hennes evne? Kjøpeis gikk absolutt ikke an, men vent - hun hadde jo denne ismaskinen som hun hadde vunnet med en vill og gal oppskrift i en matkonkurranse, en oppskrift kokt sammen i Fjomsevims' hode og sannsynligvis aldri utprøvd. Om så var, ville hun helst ikke forestille seg hva som hadde skjedd.
Hjemmelaget is, ja. Ikke dumt. Ikke så altfor vanskelig. I stedet for å komponere sin egen, kunne hun jo finne en oppskrift i en kokebok eller på nettet. Mhm. Fjomsevims smilte fornøyd med seg selv og samtidig til naboen som kom ned med en søppelpose og ble stående og glo. På henne. På et sted under navlen hennes.
Fjomsevims så nedover seg selv. Oppsan, hun hadde glemt at hun hadde gått rett ut av sengen, kun iført kort T-skjorte og stumpen bar. Hun trakk plagget ned så godt det gikk og skyndte seg inn i heisen. Trykket på knappen, gikk ut, bort til døren og stakk nøkkelen i låsen. Og låste opp. Og låste opp. Det gikk ikke. Hadde nå låsen slått seg vrang igjen? Hun måtte seg å få gjort noe med vrangskapen, smøre den kanskje, tenkte hun mens hun vred og vred og sparket i døren samtidig.
Døren som plutselig gikk opp og åpenbarte en yngre mannsperson med en mobiltelefon i hånden. Han så på henne med en blanding av vantro og irritasjon.
- Æh, unnskyld. Fjomsevims trakk i T-skjorten igjen og krysset lårene. - Jeg trodde jeg bodde her. Hun så seg om.
Mannen bare stirret.
- Men nå ser jeg at har havnet i feil etasje. Unnskyld, altså.
I heisen ned - etter å ha trykket på riktig knapp - knakk hun sammen i latter. Tårene rant, og det var bare så vidt hun klarte å komme seg ut og låse seg inn i sin egen leilighet.
- - -
Vel inne gikk hun løs på kokebøkene, men det var fløte og egg og koking og visping alle vegne, så hun gikk over til nettet, skrev søkeordene "easy-to-make", "homemade" og "ice cream", og googlet seg temmelig kjapt frem til en oppskrift på en enkel pæreis. Deretter googlet hun seg bort i et par timer.
Etter å ha ligget på alle fire og gravd innerst i skapet, fant hun ismaskinen. Sleip av et fettlag, men det fikk bare være. Nå måtte hun sette i gang. Hun kikket på klokken. Bare tre timer igjen, og hun måtte dusje og vaske håret og klippe tåneglene og prøve seg gjennom klesskapet. Ikke at det var så stort, men prøving betydde alltid svette, kav og mas og mye banning. Best å ha god tid, altså.
Fjomsevims leste gjennom oppskriften igjen. Først skulle man kjøre de hermetiske pærene(gudskjelov; ingen skrelling!) i food processor, så skulle man piske eggeplommer og sukker lett og luftig og deretter kremfløten stiv. Og så blande alt sammen og fryse det i ismaskinen. Hjelp, hvor var fryseelementet? Å, Gudskjelov, det lå under de fire røyene hun hadde fått og glemt å rense før hun frøs dem, men ikke hatt hjerte til å kaste og tenkt at rensing kunne foretas ved opptining... Never mind.
Men altså, hvorfor gjøre det komplisert når det kunne gjøres enkelt? Hvorfor ikke kjøre alt sammen i food processoren på én gang, bare litt etter litt? Nemlig.
Kremfløten var veldig vanskelig å få ut av kartongen. Den hadde et seigt lag oppå, og hun måtte ty til skje og slikkepott. Hun helte i sukker og satte i gang maskinen mens hun skilte eggene over vasken. Ingen vits i å ta vare på hvitene. Hun visste av erfaring hvordan de ble seende ut etter å ha stått i kjøleskapet noen måneder. Plommene havnet i en kopp, og hun skrudde på vannet for å skylle ned hvitene idet hun gikk bort til maskinen for å tilsette de gule.
Da maskinen ble skrudd av og dekselet fjernet, hadde fløten blitt til deilig risengrynsgrøt. Pokker, fløten hadde kornet seg fordi den hadde fått en for lang og kraftig omgang. Men den ble sikkert glatt og fin igjen bare hun fikk blandet i det andre... Eggeplommene oppi og tilbake til vasken for å skru av vannet. Det dampet hett derfra, og i kummen lå to speilegg uten plommer og ventet på henne.
- Aouou! Fjomsevims hylte da hun sved fingrene i et forsøk på å fiske opp de manetlignende greiene. Ved hjelp av en sleiv fikk hun dem over i søppelbøtten.
Boksen med pærer hadde et sånt "greit" lokk som kunne åpnes i en håndvending bare ved å dra. Fjomsevims dro og dro helt til ringen røk. Bokseåpner! Hun hamret spissen ned i boksekanten og vred iherdig. Sånn ja! Bare vri litt på lokket nå, så... Uuul! Hun blødde! Rasende helte hun innholdet i boksen opp i food processoren og satte maskinen på sakte tempo mens hun skyndte seg ut på badet og fant en plasterlapp.
Ja, dette så bra ut. Nå hadde alt blitt til en jevn suppe. Litt tynn, kanskje, men den skulle jo fryses. Hun helte ismassen over i ismaskinen. De halve pærene vippet muntert i sausen.
Det begynte å koke et eller annet sted i hodet hennes. Hun grep tak i pæredjevlene med bare nevene og slengte dem opp i food processoren igjen. Sto og ventet og trampet iltert med den ene foten mens frukten ble hakket i hjel. Helte pæremosen i ismaskinen, festet rørestaven til bunnspunsen, satte på lokket - det ville ikke helt; måtte tvinges - skrudde på maskinen. Begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Merkelig, det luktet så rart... Hun bøyde seg ned. Uhæ, filteret var tilstoppet. Fullt av gammel gørr. Hvordan fikk man det ut? Sånn, ja, dette gikk jo fint. Nå var det bare å tømme innholdet i søppelbøtten og deretter vaske det...
Brekningene kom som stormbølger idet innholdet i filteret gikk i vasken. Hun rakk så vidt å komme seg ut på badet igjen og frigjøre seg.
Synet som møtte henne da hun kom ut på kjøkkenet igjen var det reneste kunstverket. Hun hadde ikke tenkt på at når man heller masse i en ismaskin - riktig nok etter å ha satt i fryseelementet - før man fester rørestaven til tappen i bunnen, er det noen merkelige fysiske greier som skjer. Maskinen vil liksom ikke samarbeide. Staven presser seg oppover og gjør at dekselet begynner å vri og bukte på seg. Resultatet er at man står overfor samme kaos som Fjomsevims: Et deksel som har blitt tvunget ut av sitt leie og har smelt i veggen, en rørestav som har valgt den motsatte retningen - og deilig, lysegul pæreis in spe over hele kjøkkenet.
Etter å ha bannet og sparket og til slutt hylt av latter, etter å ha skrapt pæreisen ned fra veggene og startet ismaskinen igjen, denne gang med rørestaven festet før massen ble innvilget plass, etter å ha overvåket seansen i tyve minutter, med forsiktig vasking av vegger innimellom, men alltid med et øye på heksebrygget - etter alt dette, var den "easy-to-make, delicious pear ice cream" ferdig. Den ble skrapt over i en plastboks og plassert i fryseren.
Fjomsevims tok ikke sjansen på den hjemmelagede sjokoladesausen som skulle serveres til. Her fikk man ty til flasken!
- - -
Fjomsevims satt nystriglet, påkledd, varm, rødkinnet og lykkelig ved spisebordet og betraktet han med hund, hår og bibliotek. Vinglasset hadde ikke veltet og sølt til den hvite toppen hennes (farlig med hvitt, men etter hvert hadde det dannet seg en haug med klær på gulvet i soverommet som hun bare hadde skyflet inn i klesskapet igjen, og hun orket ikke mer tortur), hun hadde (ennå) ikke plumpet ut med hvor deilig mannen (og særlig bikkja hans, som hun hadde truffet en gang) var, og gryteretten fra Shaggy hadde smakt og sett ut som hjemmelaget, takket være tyrkeren på hjørnet, en skjærefjel og en skarp kniv. Og en god dash fra en eksotisk duftende pose. Den lekkert lysegule, nærmest eteriske isen sto for tur.
Fjomsevims reiste seg og gikk ut på kjøkkenet uten å snuble i sine egne ben. Der danderte hun pæreis og sjokoladesaus fra Jaja lekkert i to dessertskåler, bar dem inn til bordet og plasserte én foran hver av dem. Ventet med å smake. Så forventningsfullt på han med hund, bibliotek og hår. Så hvordan han førte skjeen opp til munnen uten skjeggvekst. Så hvordan han vred på den, svelget og svelget.
- Hva er det? spurte Fjomsevims betuttet. - Var den ikke noe god? Jeg har virkelig stått og svettet over denne, kan du tro.
- Ja, sa han med biblioteket, håret og hunden. - Det tar jeg faktisk bokstavelig. Han svelget og svelget fremdeles iherdig sisyfos-pæreisen.
Fjomsevims smakte på den med strev og møye (og mye banning) frembrakte kreasjonen sin. Den kunne ikke vært surere om den hadde vært laget av årsgamle, aldri vaskede tursokker. Det kilte bak ørene, og leppene snurpet seg sammen.
- Oppsan, sa Fjomsevims og klødde seg i hodet. - Jeg tror faktisk at fløten kan ha vært sur. Hei, hvor skal du hen så fort? Toalettet er dén veien.
Hun satt og så hvordan han med hund, hår og bibliotek snublet i et av skoparene hun hadde prøvd og gikk over ende så engleorkesteret begynte å spille opp.
Hmm, tenkte Fjomsevims distré og drømmende før hun reiste seg for å undersøke tilstanden. Aldri så galt... Der var det da endelig noen som falt pladask for meg.
lørdag 16. juni 2007
Cream
Vi kommer ikke utenom crème fraîche. Som Suzanne Brøgger sier det i sin bok "Transparens" - i en omtale av sin første roman:
"Som franskmann visste han hva uttrykket 'Crème fraîche' dekker over i overført betydning. Det brukes meget. Det dekker en ung, vakker pike (uberørt), en ny, kreativ tanke, noe ypperlig av enhver art innenfor kunst og vitenskap, noe autentisk, friskt og attråverdig. Jeg hadde derfor kalt min bok det, i selvbevisst forvissning om at mine lystbetonte sanselige oppdagelser og min forskerferd innpå tabuområder rettferdiggjorde denne tittelen..."
Jeg har alltid undret meg litt over denne hangen til å dyrke det uberørte, men det kan vel være snakk om en erobringstrang. Eller følelsen man får når man våkner opp til plettfri nysnø. Selv foretrekker jeg dyrespor i snøen.
Astrid Hjertenæs Andersen berører temaet:
MODELL
Du ville hugge meg
du ville skape meg - skjønn.
Fullkommen
ville du skape meg.
Du sa:
Brenn de bleke blomster
på ditt bryst
og la mine roser gløde!
Du sa:
Strø dine ord for hundene
og tal
mitt språk!
Du sa:
Brenn dine filler
og gå i bad!
Slik talte dine øyne
til min sjel
da du skapte meg.
Jeg er ikke bitter.
Det hvite marmor
er så rent.
Min hvite panne
er så kjølig.
Men min sjel -
finner ikke veien
til sin nye bolig.
Og bildet må bli Sally Manns "Venus after School." Jeg synes det er svært provoserende. Det tipper over. Det nærmer seg virkelig potensielt den store synden. Ikke for den som viser, men for den som ser. Hun har for øvrig utstilling på Stenersenmuseet 21. juni til 23. september. Her:
http://www.stenersen.museum.no/utstillinger.htm
Og overskriften kan jo bety så mangt. For den som er inne i språket. Eric Clapton er nærliggende her og nå:
BAD BOY
I'm just a bad boy, long long ways from home.
I'm just a bad boy, long long ways from home.
But I ain't got nobody to bury me when I'm dead and gone.
Well I'm the cat that scratches and I'm like a dog that bites.
I'll be your box of matches, baby, when you need a light.
I used to have a little girl, only 16 years old,
But her mom and dad put me way out, way out in the cold.
I can't stay here no longer, my luck is running slow.
Gotta keep on moving but I ain't got no place to go.
Som sagt: Overskriften kan bety så mangt. Også noe kulinarisk. Som i denne desserten, som kommer fra kokkelandslaget og som også peker tilbake på mitt forrige innlegg. Forbindelseslinjer, kraftlinjer...
KALD JORDBÆRSUPPE MED PISKET CREME FRAICHE OG BÆR
Ingredienser
250 friske/fryste bær
2,5 dl sukkerlake (like deler sukker og vann)
1 sitron
1 beger creme fraiche
3 ss brunt sukker
eventuelt pynt med friske bær
Fremgangsmåte
Rens bærene godt. Ha dem i en foodprocessor sammen med sukkerlake. Kjøres godt sammen og smakes til med sitronsaft. Sil suppen. Får stå kaldt til servering. Pisk creme fraiche til stiv krem og smak til med brunt sukker. Fordel suppen i dype tallerkner og ha et fint "egg" creme fraiche i hver. Pynt eventuelt med friske bær og syltet appelsinskall, litt pyntesjokolade og frisk sitronmelisse eller mynte.
Crème fraîche kan som sagt bety så mangt...
"Som franskmann visste han hva uttrykket 'Crème fraîche' dekker over i overført betydning. Det brukes meget. Det dekker en ung, vakker pike (uberørt), en ny, kreativ tanke, noe ypperlig av enhver art innenfor kunst og vitenskap, noe autentisk, friskt og attråverdig. Jeg hadde derfor kalt min bok det, i selvbevisst forvissning om at mine lystbetonte sanselige oppdagelser og min forskerferd innpå tabuområder rettferdiggjorde denne tittelen..."
Jeg har alltid undret meg litt over denne hangen til å dyrke det uberørte, men det kan vel være snakk om en erobringstrang. Eller følelsen man får når man våkner opp til plettfri nysnø. Selv foretrekker jeg dyrespor i snøen.
Astrid Hjertenæs Andersen berører temaet:
MODELL
Du ville hugge meg
du ville skape meg - skjønn.
Fullkommen
ville du skape meg.
Du sa:
Brenn de bleke blomster
på ditt bryst
og la mine roser gløde!
Du sa:
Strø dine ord for hundene
og tal
mitt språk!
Du sa:
Brenn dine filler
og gå i bad!
Slik talte dine øyne
til min sjel
da du skapte meg.
Jeg er ikke bitter.
Det hvite marmor
er så rent.
Min hvite panne
er så kjølig.
Men min sjel -
finner ikke veien
til sin nye bolig.
Og bildet må bli Sally Manns "Venus after School." Jeg synes det er svært provoserende. Det tipper over. Det nærmer seg virkelig potensielt den store synden. Ikke for den som viser, men for den som ser. Hun har for øvrig utstilling på Stenersenmuseet 21. juni til 23. september. Her:
http://www.stenersen.museum.no/utstillinger.htm
Og overskriften kan jo bety så mangt. For den som er inne i språket. Eric Clapton er nærliggende her og nå:
BAD BOY
I'm just a bad boy, long long ways from home.
I'm just a bad boy, long long ways from home.
But I ain't got nobody to bury me when I'm dead and gone.
Well I'm the cat that scratches and I'm like a dog that bites.
I'll be your box of matches, baby, when you need a light.
I used to have a little girl, only 16 years old,
But her mom and dad put me way out, way out in the cold.
I can't stay here no longer, my luck is running slow.
Gotta keep on moving but I ain't got no place to go.
Som sagt: Overskriften kan bety så mangt. Også noe kulinarisk. Som i denne desserten, som kommer fra kokkelandslaget og som også peker tilbake på mitt forrige innlegg. Forbindelseslinjer, kraftlinjer...
KALD JORDBÆRSUPPE MED PISKET CREME FRAICHE OG BÆR
Ingredienser
250 friske/fryste bær
2,5 dl sukkerlake (like deler sukker og vann)
1 sitron
1 beger creme fraiche
3 ss brunt sukker
eventuelt pynt med friske bær
Fremgangsmåte
Rens bærene godt. Ha dem i en foodprocessor sammen med sukkerlake. Kjøres godt sammen og smakes til med sitronsaft. Sil suppen. Får stå kaldt til servering. Pisk creme fraiche til stiv krem og smak til med brunt sukker. Fordel suppen i dype tallerkner og ha et fint "egg" creme fraiche i hver. Pynt eventuelt med friske bær og syltet appelsinskall, litt pyntesjokolade og frisk sitronmelisse eller mynte.
Crème fraîche kan som sagt bety så mangt...
tirsdag 12. juni 2007
Smultronstället
Akk, barndommens uskyldige synder. De strakk seg til noen klossete doktorleker og pargjemsel på låven (med påfølgende nyseanfall). Og vi hadde selvfølgelig vårt eget markjordbærsted. Det var hemmelig, og ingen fikk lov til å si det bort. Det var bare vårt, og vi var grådige.
Så var det turene til Sverige, som på ingen måte var fullstendige uten at jeg fikk min smultronglas. Jeg sanser isen den dag i dag: Sartrosa, på pinne, og med en umiskjennelig villbærsmak, helt annerledes enn jordbærisen man finner i frysedisken. Det kalles nostalgi, og nostalgi forskjønner, foredler og forstørrer. Kanskje jeg i dag ville funnet smaken syntetisk?
I Bergmans film "Smultronstället" ligger Isak i gresset og drømmer om Sara, og filmen handler naturligvis om kjærlighet: Hva gjør vi for kjærligheten, hvordan bevarer vi kjærligheten, hvilket ansvar har vi for våre medmennesker? Er ikke den største synden vi kan begå å forherde hjertet? Å pansre oss for å slippe å oppleve smerten. Eller gjemme hjertet vårt langt, langt bort, så vi ikke har tilgang til det lenger. Som risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
"Jag vill möta livets makter vapenlös," sier Karin Boye. "Ja," sier jeg.
Et anstrøk av melankoli i dag. Livet er forgjengelig. Markjordbærstedene forsvinner. Da jeg skulle oppsøke vårt eget sted 20 år senere, hadde skogsmaskinene slukt og kvestet det, lagt det øde.
Det gjelder altså å sanse og nyte mens man kan. Som denne desserten med markjordbær i rødvin. Her får man den syndige alkoholen med på kjøpet!
Provencalske markjordbær i rødvin
INGREDIENSER:
500 g markjordbær
2 ss sukker
2 glass Beaujolais eller annen lett, fruktig rødvin
4 friske mynteblad
FREMGANGSMÅTE:
Strø sukker på jordbærene og ha dem i 4 høye vinglass. Hell så mye Beaujolais over bærene at de er dekket av vin. Pynt med mynteblad og sett i kjøleskap til drikken er skikkelig kald.
Og så Prøysen, da, med sin "Vise for gærne jinter." Jeg kjenner meg igjen (i overført betydning)... og det er selvfølgelig stor synd!
"Oppå Lauvåsen veks det jordbær fine jordbær, raue jordbær,
hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammalt, det ska få stå.
Ett er for grønt, det går vi ifrå,
men æille andre ska vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på."
En markjordbærpunsj som prikken over - nåja, hva det måtte være:
35 cl arak
3 dl markjordbær
2 dl sukker
Has på flaske og står i tre måneder. Nytes.
Så var det turene til Sverige, som på ingen måte var fullstendige uten at jeg fikk min smultronglas. Jeg sanser isen den dag i dag: Sartrosa, på pinne, og med en umiskjennelig villbærsmak, helt annerledes enn jordbærisen man finner i frysedisken. Det kalles nostalgi, og nostalgi forskjønner, foredler og forstørrer. Kanskje jeg i dag ville funnet smaken syntetisk?
I Bergmans film "Smultronstället" ligger Isak i gresset og drømmer om Sara, og filmen handler naturligvis om kjærlighet: Hva gjør vi for kjærligheten, hvordan bevarer vi kjærligheten, hvilket ansvar har vi for våre medmennesker? Er ikke den største synden vi kan begå å forherde hjertet? Å pansre oss for å slippe å oppleve smerten. Eller gjemme hjertet vårt langt, langt bort, så vi ikke har tilgang til det lenger. Som risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
"Jag vill möta livets makter vapenlös," sier Karin Boye. "Ja," sier jeg.
Et anstrøk av melankoli i dag. Livet er forgjengelig. Markjordbærstedene forsvinner. Da jeg skulle oppsøke vårt eget sted 20 år senere, hadde skogsmaskinene slukt og kvestet det, lagt det øde.
Det gjelder altså å sanse og nyte mens man kan. Som denne desserten med markjordbær i rødvin. Her får man den syndige alkoholen med på kjøpet!
Provencalske markjordbær i rødvin
INGREDIENSER:
500 g markjordbær
2 ss sukker
2 glass Beaujolais eller annen lett, fruktig rødvin
4 friske mynteblad
FREMGANGSMÅTE:
Strø sukker på jordbærene og ha dem i 4 høye vinglass. Hell så mye Beaujolais over bærene at de er dekket av vin. Pynt med mynteblad og sett i kjøleskap til drikken er skikkelig kald.
Og så Prøysen, da, med sin "Vise for gærne jinter." Jeg kjenner meg igjen (i overført betydning)... og det er selvfølgelig stor synd!
"Oppå Lauvåsen veks det jordbær fine jordbær, raue jordbær,
hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammalt, det ska få stå.
Ett er for grønt, det går vi ifrå,
men æille andre ska vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på."
En markjordbærpunsj som prikken over - nåja, hva det måtte være:
35 cl arak
3 dl markjordbær
2 dl sukker
Has på flaske og står i tre måneder. Nytes.
lørdag 9. juni 2007
Peachy
Videre kan man jo fundere på om frukten i Edens hage egentlig var en fersken, jfr. det norske uttrykket "tatt på fersken." Også fordi frukten heter malum (eple) persicum på latin.
Ferskenen er uansett en deilig syndefull frukt. På engelsk betegner ordet gjerne en lekker jente, men det er også slang for amfetamin, og det fører tankene hen til sex and drugs and rock'n'roll. Går denne sangen av Peaches over i det vulgære, tro?
"Fuck The Pain Away Album: The Teaches Of Peaches
Suckin' on my titties like you wanted me,
Callin me, all the time like blondie
Check out my chrissy behind
It's fine all of the time
Like sex on the beaches,
What else is in the teaches of peaches? huh? what?
Fuck the pain away"
Nåvel, so be it, then.
Interessant er det også å merke seg at kun et par aksenter skiller frukt (pêche) fra synd (péché) på fransk. Så jeg er nok inne på noe her.
Jeg streifer også innom dagens pedofile ideal - det hårløse kjønnet - idet jeg nevner ferskenens glatte kusine: nektarinen. Det er imidlertid den dunete frukten som brukes i følgende syndig-saftige dessert, som er oppkalt etter den australske sangerinnen Nelly Melba:
Pêche Melba
INGREDIENSER:
3 dl kremfløte
3 dl melk
1 vaniljestang
6 eggeplommer
4 ferskener
Lake:1 liter vann
50 sukker
1 åpnet vaniljestang
200 g bringebær
1 ss melis
FREMGANGSMÅTE: Ha fløte og melk i en kjele. Splitt vaniljestangen og skrap ut frøene. Ha frø og stang i kjelen og varm langsomt opp. Pisk i mellomtiden sammen eggeplommene og sukkeret. Ta ut vaniljestangen og hell den kokende fløtemelken over eggeblandingen mens du mikser eller pisker videre. hell det hele tilbake i kjelen og varm opp til kokepunktet under stadig omrøring. Massen vil tykne. Den skal ikke koke. Sett kjelen til avkjøling i kaldt vann. Resultatet er en kald tykk vaniljekrydret eggekrem - som blir vaniljeis når den er kjørt i ismaskin eller er frosset på vanlig måte. Da bør det røres i det hver kvarter i begynnelsen for å unngå krystaller. Fersknene legges i en bolle. Hell kokende vann over. Etter et par minutter kan du dra av skinnet. Del dem i to og ta ut steinene. Kok opp laken. Kjør bærene i hurtigmikser sammen med melis, og press dem gjennom sikt så godt det lar seg gjøre. Sett den tykke sausen i kjøleskapet. Ferskenfrukten plasseres oppå isen i dessertglasset. Bringebærsausen helles over til slutt. Server straks.
Vi tar med et dikt på tampen:
"James Whitcomb Riley - The Ripest Peach
The ripest peach is highest on the tree --
And so her love, beyond the reach of me,
Is dearest in my sight. Sweet breezes, bow
Her heart down to me where I worship now!
She looms aloft where every eye may see
The ripest peach is highest on the tree.
Such fruitage as her love I know, alas!
I may not reach here from the orchard grass.
I drink the sunshine showered past her lips
As roses drain the dewdrop as it drips.
The ripest peach is highest on the tree,
And so mine eyes gaze upward eagerly.
Why -- why do I not turn away in wrath
And pluck some heart here hanging in my path? --
Love's lower boughs bend with them -- but, ah me!
The ripest peach is highest on the tree!"
Akk ja. Høyt henger de og sure er de ikke!
Ferskenen er uansett en deilig syndefull frukt. På engelsk betegner ordet gjerne en lekker jente, men det er også slang for amfetamin, og det fører tankene hen til sex and drugs and rock'n'roll. Går denne sangen av Peaches over i det vulgære, tro?
"Fuck The Pain Away Album: The Teaches Of Peaches
Suckin' on my titties like you wanted me,
Callin me, all the time like blondie
Check out my chrissy behind
It's fine all of the time
Like sex on the beaches,
What else is in the teaches of peaches? huh? what?
Fuck the pain away"
Nåvel, so be it, then.
Interessant er det også å merke seg at kun et par aksenter skiller frukt (pêche) fra synd (péché) på fransk. Så jeg er nok inne på noe her.
Jeg streifer også innom dagens pedofile ideal - det hårløse kjønnet - idet jeg nevner ferskenens glatte kusine: nektarinen. Det er imidlertid den dunete frukten som brukes i følgende syndig-saftige dessert, som er oppkalt etter den australske sangerinnen Nelly Melba:
Pêche Melba
INGREDIENSER:
3 dl kremfløte
3 dl melk
1 vaniljestang
6 eggeplommer
4 ferskener
Lake:1 liter vann
50 sukker
1 åpnet vaniljestang
200 g bringebær
1 ss melis
FREMGANGSMÅTE: Ha fløte og melk i en kjele. Splitt vaniljestangen og skrap ut frøene. Ha frø og stang i kjelen og varm langsomt opp. Pisk i mellomtiden sammen eggeplommene og sukkeret. Ta ut vaniljestangen og hell den kokende fløtemelken over eggeblandingen mens du mikser eller pisker videre. hell det hele tilbake i kjelen og varm opp til kokepunktet under stadig omrøring. Massen vil tykne. Den skal ikke koke. Sett kjelen til avkjøling i kaldt vann. Resultatet er en kald tykk vaniljekrydret eggekrem - som blir vaniljeis når den er kjørt i ismaskin eller er frosset på vanlig måte. Da bør det røres i det hver kvarter i begynnelsen for å unngå krystaller. Fersknene legges i en bolle. Hell kokende vann over. Etter et par minutter kan du dra av skinnet. Del dem i to og ta ut steinene. Kok opp laken. Kjør bærene i hurtigmikser sammen med melis, og press dem gjennom sikt så godt det lar seg gjøre. Sett den tykke sausen i kjøleskapet. Ferskenfrukten plasseres oppå isen i dessertglasset. Bringebærsausen helles over til slutt. Server straks.
Vi tar med et dikt på tampen:
"James Whitcomb Riley - The Ripest Peach
The ripest peach is highest on the tree --
And so her love, beyond the reach of me,
Is dearest in my sight. Sweet breezes, bow
Her heart down to me where I worship now!
She looms aloft where every eye may see
The ripest peach is highest on the tree.
Such fruitage as her love I know, alas!
I may not reach here from the orchard grass.
I drink the sunshine showered past her lips
As roses drain the dewdrop as it drips.
The ripest peach is highest on the tree,
And so mine eyes gaze upward eagerly.
Why -- why do I not turn away in wrath
And pluck some heart here hanging in my path? --
Love's lower boughs bend with them -- but, ah me!
The ripest peach is highest on the tree!"
Akk ja. Høyt henger de og sure er de ikke!
onsdag 23. mai 2007
Fall
Vi beveger oss videre i Syndefallets sfærer og konstaterer at Edens hage sannsynligvis også rommet et kakaobønnetre. For sjokolade gir rus og velvære. Ved inntak fjerner man seg dermed fra lidelsen og Gud og hengir seg til nytelsen. Svært djevelsk.
Se bare:
"Forskere har funnet ut at sjokolade gir mer hjertebank enn et saftig kyss.
Engelske forskere ved Mind Lab har målt seg frem til at en sjokoladebit gir større innvirkninger på hjerterytmen enn å kline med kjæresten, melder BBC News.
Forskerne kom frem til resultatet ved å feste hjerte- og hjerneelektroder på par i 20-årene. Deretter så de på hva slags utslag en sjokoladebit ga, sammenlignet med når parene kysset.
Konklusjonen var klar: Sjokoladebiten ga en sterkere og mer langvarig endring i hjerteaktiviteten enn kysset.
Endorfiner og koffein Psykologen Sue Wright forklarer forskjellen med de mange stoffene som finnes i sjokolade.
- Sjokolade inneholder fenyletylamin, som kan øke nivået av de lykkefremmende endorfinene i hjernen. I tillegg inneholder en del sjokolade koffein, som også virker stimulerende på hjernen. Dette kan forklare hvorfor sjokolade gir et slikt kick som vi kan bli avhengig av, sier Wright til BBC News.
Overrasket over resultatene Selv om sjokoladens effekt på hjernen er godt kjent blant forskerne, ble de smått overrasket over resultatet av undersøkelsen.
- Vi hadde ventet oss at sjokoladen, og særlig av den mørke typen, ville gi utslag - men hadde ikke forutsett verken hvor sterk effekten var eller hvor lenge den varte, sier Dr David Lewis ved Mind Lab."
Hva passer altså bedre enn et diabolsk søtsjokk, som her?
Devil's Food Cake
1 1/2 kopp hvetemel
1/2 kopp mørk bakekakao
1 ts bakepulver
1/4 ts salt
1/2 kopp flytende Melange
1 1/2 kopp melis
1 kopp melk
2 store egg
1 ts vaniljeessens
Fyll:
500 g melis
125 g usaltet smør
150 g mørk sjokolade, smeltet og avkjølt
2 ts vaniljeessens
ca 6 ss melk eller fløte
Sett ovnen på 175 grader. Smør og strø en rund form, 25 cm i diameter. Rør sammen ingrediensene til kakedeigen og ha den i formen. Stek i 45 minutter.
Til fyllet røres smør og melis hvitt. Tilsett sjokoladen, vaniljessensen og melk/fløte, og rør godt sammen.
Del kaken i tre lag og smør fyllet på hver del. Glaser kaken med resten.
"Sjokkis, Bjarne?"
Se bare:
"Forskere har funnet ut at sjokolade gir mer hjertebank enn et saftig kyss.
Engelske forskere ved Mind Lab har målt seg frem til at en sjokoladebit gir større innvirkninger på hjerterytmen enn å kline med kjæresten, melder BBC News.
Forskerne kom frem til resultatet ved å feste hjerte- og hjerneelektroder på par i 20-årene. Deretter så de på hva slags utslag en sjokoladebit ga, sammenlignet med når parene kysset.
Konklusjonen var klar: Sjokoladebiten ga en sterkere og mer langvarig endring i hjerteaktiviteten enn kysset.
Endorfiner og koffein Psykologen Sue Wright forklarer forskjellen med de mange stoffene som finnes i sjokolade.
- Sjokolade inneholder fenyletylamin, som kan øke nivået av de lykkefremmende endorfinene i hjernen. I tillegg inneholder en del sjokolade koffein, som også virker stimulerende på hjernen. Dette kan forklare hvorfor sjokolade gir et slikt kick som vi kan bli avhengig av, sier Wright til BBC News.
Overrasket over resultatene Selv om sjokoladens effekt på hjernen er godt kjent blant forskerne, ble de smått overrasket over resultatet av undersøkelsen.
- Vi hadde ventet oss at sjokoladen, og særlig av den mørke typen, ville gi utslag - men hadde ikke forutsett verken hvor sterk effekten var eller hvor lenge den varte, sier Dr David Lewis ved Mind Lab."
Hva passer altså bedre enn et diabolsk søtsjokk, som her?
Devil's Food Cake
1 1/2 kopp hvetemel
1/2 kopp mørk bakekakao
1 ts bakepulver
1/4 ts salt
1/2 kopp flytende Melange
1 1/2 kopp melis
1 kopp melk
2 store egg
1 ts vaniljeessens
Fyll:
500 g melis
125 g usaltet smør
150 g mørk sjokolade, smeltet og avkjølt
2 ts vaniljeessens
ca 6 ss melk eller fløte
Sett ovnen på 175 grader. Smør og strø en rund form, 25 cm i diameter. Rør sammen ingrediensene til kakedeigen og ha den i formen. Stek i 45 minutter.
Til fyllet røres smør og melis hvitt. Tilsett sjokoladen, vaniljessensen og melk/fløte, og rør godt sammen.
Del kaken i tre lag og smør fyllet på hver del. Glaser kaken med resten.
"Sjokkis, Bjarne?"
søndag 20. mai 2007
Saftig
Det snakkes jo så mye om synd på livvsynssidene på diverse fora. I en tråd på VGD heter det at "syndens lønn er døden". Men er ikke dette fullstendig inkonsekvent? Hadde ikke gode, gamle Snake lokket Eva til å plukke frukt utenom dalstroka og hun ikke hadde villet dele den formodentlig deilige fornemmelsen med Adam, ville de ikke vært seg selv kjønnslig bevisst. Det ville ikke blitt barn av det, menneskeheten ville dødd ut etter Guds første forsøk, og så ville det heller ikke blitt noen story. Eller?
Finurlig, denne guden. Temmelig spaltet i sin personlighet, skal man tro det som står skrevet i en viss bok. "For det Gud ville i går, vil han ikke i dag, og i morgen har han ombestemt seg." Hvorfor tillater han egentlig fremdeles epleplukking i Hardanger når han angivelig betrakter frittgående sex som synd?
Ta en titt på Eric Scotts saftige maleri "Adam and Eve". Fins i Nicholas Treadwell Galleries i London. Fins sikkert også på nettet. (www.snakenet.com)
Siden det er søndag, sublimerer vi og omgjør synden til en sart eplekake. Den er til gjengjeld djevelsk god, og oppskriften er min egen, prisbelønte. Sant.
Persimones eplekake
125 g smør
125 g sukker
125 g hvetemel
2 egg
1 ts bakepulver
Fyll:
Vaniljekrem
4 epler, sitronsaft, sukker og kanel
Toscaglasur:
100 g smør
2 dl sukker
2 ss melk
2 ss hvetemel
2 dl snittede mandler
Smør, sukker, mel og bakepulver smuldres sammen og halvpiskede egg røres i. Glatt deigen ut i en rund, smurt form med en slikkepott. La den gå 1 cm oppover kantene.
Lag vaniljekrem av pose (koketypen) og fyll den i deigen. Riv eplene og ha dem over. Drypp over sitronsaft. Dryss over sukker og kanel.
Smelt smør og sukker til glasuren. Tilsett resten. La det trekke til alt tykner. Fordel toscaglasuren over eplene.
Stekes nederst i ovnen i ca 30 minutter ved 200 grader.
Og siden det altså er søndag, avslutter jeg med en strofe fra diktet "Unharvested" av Robert Frost. Han skrev mye om epler. Han skrev mye om livet også.
"May something go always unharvested!
May much stay out of our stated plan,
Apples or something forgotten or left,
So smelling their sweetness would be no theft."
Finurlig, denne guden. Temmelig spaltet i sin personlighet, skal man tro det som står skrevet i en viss bok. "For det Gud ville i går, vil han ikke i dag, og i morgen har han ombestemt seg." Hvorfor tillater han egentlig fremdeles epleplukking i Hardanger når han angivelig betrakter frittgående sex som synd?
Ta en titt på Eric Scotts saftige maleri "Adam and Eve". Fins i Nicholas Treadwell Galleries i London. Fins sikkert også på nettet. (www.snakenet.com)
Siden det er søndag, sublimerer vi og omgjør synden til en sart eplekake. Den er til gjengjeld djevelsk god, og oppskriften er min egen, prisbelønte. Sant.
Persimones eplekake
125 g smør
125 g sukker
125 g hvetemel
2 egg
1 ts bakepulver
Fyll:
Vaniljekrem
4 epler, sitronsaft, sukker og kanel
Toscaglasur:
100 g smør
2 dl sukker
2 ss melk
2 ss hvetemel
2 dl snittede mandler
Smør, sukker, mel og bakepulver smuldres sammen og halvpiskede egg røres i. Glatt deigen ut i en rund, smurt form med en slikkepott. La den gå 1 cm oppover kantene.
Lag vaniljekrem av pose (koketypen) og fyll den i deigen. Riv eplene og ha dem over. Drypp over sitronsaft. Dryss over sukker og kanel.
Smelt smør og sukker til glasuren. Tilsett resten. La det trekke til alt tykner. Fordel toscaglasuren over eplene.
Stekes nederst i ovnen i ca 30 minutter ved 200 grader.
Og siden det altså er søndag, avslutter jeg med en strofe fra diktet "Unharvested" av Robert Frost. Han skrev mye om epler. Han skrev mye om livet også.
"May something go always unharvested!
May much stay out of our stated plan,
Apples or something forgotten or left,
So smelling their sweetness would be no theft."
lørdag 19. mai 2007
Søtt og syndig
Jeg tenkte jeg skulle smake litt på bloggens søte og syndefulle muligheter til mer lek og latter enn jeg hittil har boltret meg med andre steder på nettet. Smilet ble imidlertid lettere syrlig da jeg oppdaget at noen hadde lagt beslag på begge nickene mine. Skal jeg ta det som et kvalitetsstempel, hmmm?
Nåja, sånn innledningsvis vil jeg bare se hvordan dette fungerer, men som antydet vil jeg prøve å bidra med noe av ovennevnte i en eller annen form hver gang jeg er her. Vi starter med noe så uskyldig som min yndlingsdessert. Man får selvfølgelig ikke kjøpt den lenger - først inndro Freia den, og et par år senere valgte Dr. Oetker samme puritanske vei - så man må altså lage den selv.
Krokanfromasj
2,5 dl kremfløte
50 g sukker
2 1/2 plate gelatin
1/2 dl vann
Krokan:
75 g mandler
25 g sukker
Finsnitt mandlene. Brun sukkeret i en varm panne og rør inn mandlene. Helles ut på en plate som er smurt med litt olje. La det stivne. Løsne det så med stekekniv og knus i en morter. Stivpisk fløten med sukkeret. Tilsett den knuste krokanen og den oppløste gelatinen. Helles i serveringsskål og avkjøles før servering.
Ved nærmere ettertanke: Man velger selvsagt selv hvor uskyldig formålet skal være.
Nåja, sånn innledningsvis vil jeg bare se hvordan dette fungerer, men som antydet vil jeg prøve å bidra med noe av ovennevnte i en eller annen form hver gang jeg er her. Vi starter med noe så uskyldig som min yndlingsdessert. Man får selvfølgelig ikke kjøpt den lenger - først inndro Freia den, og et par år senere valgte Dr. Oetker samme puritanske vei - så man må altså lage den selv.
Krokanfromasj
2,5 dl kremfløte
50 g sukker
2 1/2 plate gelatin
1/2 dl vann
Krokan:
75 g mandler
25 g sukker
Finsnitt mandlene. Brun sukkeret i en varm panne og rør inn mandlene. Helles ut på en plate som er smurt med litt olje. La det stivne. Løsne det så med stekekniv og knus i en morter. Stivpisk fløten med sukkeret. Tilsett den knuste krokanen og den oppløste gelatinen. Helles i serveringsskål og avkjøles før servering.
Ved nærmere ettertanke: Man velger selvsagt selv hvor uskyldig formålet skal være.
Abonner på:
Innlegg (Atom)