Egentlig skulle dette blitt en hyllest i novelleformat til den vakre appelsinhunden, som ble født med 32 tenner for mye og lange, myke koseører og som logret da han kom til verden, men jeg velger i denne omgangen å bruke min åndelige hundemenneskevenn som inspirasjon til syndige funderinger om kinesiske epler og skjeve tenner. Som Arild Nyquist ikke sier det:
"Men dypt der inne i appelsinlunden
smiler den vakre appelsinhunden."
Og plutselig befinner vi oss i jomfruelig nysnø, der vi lager de første sporene, der vi er den første som rører ved det urørte. Og hvor vi henter frem en appelsin, skreller den langsomt og setter tennene i den så saften renner. Og vi ser parallellbildet av de elskende som flår klærne av hverandre og bruker munn på et positivt ladet vis.
Det handler med andre ord om bittet. Kjærlighetsbittet.
Som det sies i "Nattmennesket" av Bernhard Borge/André Bjerke:
"Jo, vi er hatere. Men vi ødelegger vårt hat, siviliserer det, leder det ut i andre kanaler. Vi kaller det ironi, humor, kunst journalistikk. Vi har fått klippet klørne og ligger og snerrer bak burstengene i den store zoologiske haven som heter samfunnet. Men en dag når vokteren er upåpasselig, smetter dyret ut. Kanskje har det tennene tilbake. Det vender hjem til sin funksjon, tilbake til skogene, til urgleden, urangsten. Det myrder."
Det har kanskje andre årsaker enn de rent elskelige at franskmenn kaller orgasmen "la petite morte". Og at "morsure" - bitt - sannsynligvis har samme ordstamme.
Og nå kom jeg over et svært erotisk bilde av Dag Fyri: http://64.233.183.104/search?q=cache:l_CiADB7pTIJ:galleri27.no/kunstnere/dag%2520fyri/bilde2.html+maleri+appelsiner&hl=no&ct=clnk&cd=9&gl=no
Den vakre appelsinhunden rynker litt på snuten og blotter noen av sine 36 overflødige tenner. Han synes at dette sklir vel mye ut. Han ønsker å stramme meg inn, men ikke i tvangstrøye. Han ønsker kort og godt et kulinarisk krumspring. Og her er det:
APPELSINSORBET
1/2 liter vann
375 gram sukker
2 appelsiner (skall og saft)
1/2 sitron (skall og saft)
Riv skallet av appelsinene og sitronen, og press ut saften. Ha alt sammen i en kjele sammen med sukker og vann, rør sammen og kok opp blandingen. Avkjøl blandingen, og frys den ned i en plastboks. Rør litt i blandingen av og til under fryseprosessen for å unngå iskrystaller (ca. hver halvtime).
Superenkelt og nydelig i den sommervarmen som bestemte seg for å fly sin vei igjen.
fredag 29. juni 2007
onsdag 27. juni 2007
Pir(i)um, delirium?
For en gangs skyld en liten novelle, omtrent like edruelig (i dette tilfellet i overført betydning) som forfatteren. Isen anbefales ikke til annet enn bonemiddel for tregulv.
FJOMSEVIMS LAGER IS
Fjomsevims gikk ned trappene til postkassene mens hun funderte på hva hun skulle servere til dessert samme kveld. Det måtte bli noe helt spesielt, for det var en helt spesiell mann som kom. Han hadde både hund og bibliotek. Og hår.
Fjomsevims låste opp postkassen i dype tanker og så for seg sjokoladekaker med rosa marsipanblomster og himmelsk sitronfromasj med et dryss av kandiserte fioler. Kanskje litt ... komplisert? Kanskje litt ... tidkrevende? Kanskje litt ... over hennes evne? Kjøpeis gikk absolutt ikke an, men vent - hun hadde jo denne ismaskinen som hun hadde vunnet med en vill og gal oppskrift i en matkonkurranse, en oppskrift kokt sammen i Fjomsevims' hode og sannsynligvis aldri utprøvd. Om så var, ville hun helst ikke forestille seg hva som hadde skjedd.
Hjemmelaget is, ja. Ikke dumt. Ikke så altfor vanskelig. I stedet for å komponere sin egen, kunne hun jo finne en oppskrift i en kokebok eller på nettet. Mhm. Fjomsevims smilte fornøyd med seg selv og samtidig til naboen som kom ned med en søppelpose og ble stående og glo. På henne. På et sted under navlen hennes.
Fjomsevims så nedover seg selv. Oppsan, hun hadde glemt at hun hadde gått rett ut av sengen, kun iført kort T-skjorte og stumpen bar. Hun trakk plagget ned så godt det gikk og skyndte seg inn i heisen. Trykket på knappen, gikk ut, bort til døren og stakk nøkkelen i låsen. Og låste opp. Og låste opp. Det gikk ikke. Hadde nå låsen slått seg vrang igjen? Hun måtte seg å få gjort noe med vrangskapen, smøre den kanskje, tenkte hun mens hun vred og vred og sparket i døren samtidig.
Døren som plutselig gikk opp og åpenbarte en yngre mannsperson med en mobiltelefon i hånden. Han så på henne med en blanding av vantro og irritasjon.
- Æh, unnskyld. Fjomsevims trakk i T-skjorten igjen og krysset lårene. - Jeg trodde jeg bodde her. Hun så seg om.
Mannen bare stirret.
- Men nå ser jeg at har havnet i feil etasje. Unnskyld, altså.
I heisen ned - etter å ha trykket på riktig knapp - knakk hun sammen i latter. Tårene rant, og det var bare så vidt hun klarte å komme seg ut og låse seg inn i sin egen leilighet.
- - -
Vel inne gikk hun løs på kokebøkene, men det var fløte og egg og koking og visping alle vegne, så hun gikk over til nettet, skrev søkeordene "easy-to-make", "homemade" og "ice cream", og googlet seg temmelig kjapt frem til en oppskrift på en enkel pæreis. Deretter googlet hun seg bort i et par timer.
Etter å ha ligget på alle fire og gravd innerst i skapet, fant hun ismaskinen. Sleip av et fettlag, men det fikk bare være. Nå måtte hun sette i gang. Hun kikket på klokken. Bare tre timer igjen, og hun måtte dusje og vaske håret og klippe tåneglene og prøve seg gjennom klesskapet. Ikke at det var så stort, men prøving betydde alltid svette, kav og mas og mye banning. Best å ha god tid, altså.
Fjomsevims leste gjennom oppskriften igjen. Først skulle man kjøre de hermetiske pærene(gudskjelov; ingen skrelling!) i food processor, så skulle man piske eggeplommer og sukker lett og luftig og deretter kremfløten stiv. Og så blande alt sammen og fryse det i ismaskinen. Hjelp, hvor var fryseelementet? Å, Gudskjelov, det lå under de fire røyene hun hadde fått og glemt å rense før hun frøs dem, men ikke hatt hjerte til å kaste og tenkt at rensing kunne foretas ved opptining... Never mind.
Men altså, hvorfor gjøre det komplisert når det kunne gjøres enkelt? Hvorfor ikke kjøre alt sammen i food processoren på én gang, bare litt etter litt? Nemlig.
Kremfløten var veldig vanskelig å få ut av kartongen. Den hadde et seigt lag oppå, og hun måtte ty til skje og slikkepott. Hun helte i sukker og satte i gang maskinen mens hun skilte eggene over vasken. Ingen vits i å ta vare på hvitene. Hun visste av erfaring hvordan de ble seende ut etter å ha stått i kjøleskapet noen måneder. Plommene havnet i en kopp, og hun skrudde på vannet for å skylle ned hvitene idet hun gikk bort til maskinen for å tilsette de gule.
Da maskinen ble skrudd av og dekselet fjernet, hadde fløten blitt til deilig risengrynsgrøt. Pokker, fløten hadde kornet seg fordi den hadde fått en for lang og kraftig omgang. Men den ble sikkert glatt og fin igjen bare hun fikk blandet i det andre... Eggeplommene oppi og tilbake til vasken for å skru av vannet. Det dampet hett derfra, og i kummen lå to speilegg uten plommer og ventet på henne.
- Aouou! Fjomsevims hylte da hun sved fingrene i et forsøk på å fiske opp de manetlignende greiene. Ved hjelp av en sleiv fikk hun dem over i søppelbøtten.
Boksen med pærer hadde et sånt "greit" lokk som kunne åpnes i en håndvending bare ved å dra. Fjomsevims dro og dro helt til ringen røk. Bokseåpner! Hun hamret spissen ned i boksekanten og vred iherdig. Sånn ja! Bare vri litt på lokket nå, så... Uuul! Hun blødde! Rasende helte hun innholdet i boksen opp i food processoren og satte maskinen på sakte tempo mens hun skyndte seg ut på badet og fant en plasterlapp.
Ja, dette så bra ut. Nå hadde alt blitt til en jevn suppe. Litt tynn, kanskje, men den skulle jo fryses. Hun helte ismassen over i ismaskinen. De halve pærene vippet muntert i sausen.
Det begynte å koke et eller annet sted i hodet hennes. Hun grep tak i pæredjevlene med bare nevene og slengte dem opp i food processoren igjen. Sto og ventet og trampet iltert med den ene foten mens frukten ble hakket i hjel. Helte pæremosen i ismaskinen, festet rørestaven til bunnspunsen, satte på lokket - det ville ikke helt; måtte tvinges - skrudde på maskinen. Begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Merkelig, det luktet så rart... Hun bøyde seg ned. Uhæ, filteret var tilstoppet. Fullt av gammel gørr. Hvordan fikk man det ut? Sånn, ja, dette gikk jo fint. Nå var det bare å tømme innholdet i søppelbøtten og deretter vaske det...
Brekningene kom som stormbølger idet innholdet i filteret gikk i vasken. Hun rakk så vidt å komme seg ut på badet igjen og frigjøre seg.
Synet som møtte henne da hun kom ut på kjøkkenet igjen var det reneste kunstverket. Hun hadde ikke tenkt på at når man heller masse i en ismaskin - riktig nok etter å ha satt i fryseelementet - før man fester rørestaven til tappen i bunnen, er det noen merkelige fysiske greier som skjer. Maskinen vil liksom ikke samarbeide. Staven presser seg oppover og gjør at dekselet begynner å vri og bukte på seg. Resultatet er at man står overfor samme kaos som Fjomsevims: Et deksel som har blitt tvunget ut av sitt leie og har smelt i veggen, en rørestav som har valgt den motsatte retningen - og deilig, lysegul pæreis in spe over hele kjøkkenet.
Etter å ha bannet og sparket og til slutt hylt av latter, etter å ha skrapt pæreisen ned fra veggene og startet ismaskinen igjen, denne gang med rørestaven festet før massen ble innvilget plass, etter å ha overvåket seansen i tyve minutter, med forsiktig vasking av vegger innimellom, men alltid med et øye på heksebrygget - etter alt dette, var den "easy-to-make, delicious pear ice cream" ferdig. Den ble skrapt over i en plastboks og plassert i fryseren.
Fjomsevims tok ikke sjansen på den hjemmelagede sjokoladesausen som skulle serveres til. Her fikk man ty til flasken!
- - -
Fjomsevims satt nystriglet, påkledd, varm, rødkinnet og lykkelig ved spisebordet og betraktet han med hund, hår og bibliotek. Vinglasset hadde ikke veltet og sølt til den hvite toppen hennes (farlig med hvitt, men etter hvert hadde det dannet seg en haug med klær på gulvet i soverommet som hun bare hadde skyflet inn i klesskapet igjen, og hun orket ikke mer tortur), hun hadde (ennå) ikke plumpet ut med hvor deilig mannen (og særlig bikkja hans, som hun hadde truffet en gang) var, og gryteretten fra Shaggy hadde smakt og sett ut som hjemmelaget, takket være tyrkeren på hjørnet, en skjærefjel og en skarp kniv. Og en god dash fra en eksotisk duftende pose. Den lekkert lysegule, nærmest eteriske isen sto for tur.
Fjomsevims reiste seg og gikk ut på kjøkkenet uten å snuble i sine egne ben. Der danderte hun pæreis og sjokoladesaus fra Jaja lekkert i to dessertskåler, bar dem inn til bordet og plasserte én foran hver av dem. Ventet med å smake. Så forventningsfullt på han med hund, bibliotek og hår. Så hvordan han førte skjeen opp til munnen uten skjeggvekst. Så hvordan han vred på den, svelget og svelget.
- Hva er det? spurte Fjomsevims betuttet. - Var den ikke noe god? Jeg har virkelig stått og svettet over denne, kan du tro.
- Ja, sa han med biblioteket, håret og hunden. - Det tar jeg faktisk bokstavelig. Han svelget og svelget fremdeles iherdig sisyfos-pæreisen.
Fjomsevims smakte på den med strev og møye (og mye banning) frembrakte kreasjonen sin. Den kunne ikke vært surere om den hadde vært laget av årsgamle, aldri vaskede tursokker. Det kilte bak ørene, og leppene snurpet seg sammen.
- Oppsan, sa Fjomsevims og klødde seg i hodet. - Jeg tror faktisk at fløten kan ha vært sur. Hei, hvor skal du hen så fort? Toalettet er dén veien.
Hun satt og så hvordan han med hund, hår og bibliotek snublet i et av skoparene hun hadde prøvd og gikk over ende så engleorkesteret begynte å spille opp.
Hmm, tenkte Fjomsevims distré og drømmende før hun reiste seg for å undersøke tilstanden. Aldri så galt... Der var det da endelig noen som falt pladask for meg.
FJOMSEVIMS LAGER IS
Fjomsevims gikk ned trappene til postkassene mens hun funderte på hva hun skulle servere til dessert samme kveld. Det måtte bli noe helt spesielt, for det var en helt spesiell mann som kom. Han hadde både hund og bibliotek. Og hår.
Fjomsevims låste opp postkassen i dype tanker og så for seg sjokoladekaker med rosa marsipanblomster og himmelsk sitronfromasj med et dryss av kandiserte fioler. Kanskje litt ... komplisert? Kanskje litt ... tidkrevende? Kanskje litt ... over hennes evne? Kjøpeis gikk absolutt ikke an, men vent - hun hadde jo denne ismaskinen som hun hadde vunnet med en vill og gal oppskrift i en matkonkurranse, en oppskrift kokt sammen i Fjomsevims' hode og sannsynligvis aldri utprøvd. Om så var, ville hun helst ikke forestille seg hva som hadde skjedd.
Hjemmelaget is, ja. Ikke dumt. Ikke så altfor vanskelig. I stedet for å komponere sin egen, kunne hun jo finne en oppskrift i en kokebok eller på nettet. Mhm. Fjomsevims smilte fornøyd med seg selv og samtidig til naboen som kom ned med en søppelpose og ble stående og glo. På henne. På et sted under navlen hennes.
Fjomsevims så nedover seg selv. Oppsan, hun hadde glemt at hun hadde gått rett ut av sengen, kun iført kort T-skjorte og stumpen bar. Hun trakk plagget ned så godt det gikk og skyndte seg inn i heisen. Trykket på knappen, gikk ut, bort til døren og stakk nøkkelen i låsen. Og låste opp. Og låste opp. Det gikk ikke. Hadde nå låsen slått seg vrang igjen? Hun måtte seg å få gjort noe med vrangskapen, smøre den kanskje, tenkte hun mens hun vred og vred og sparket i døren samtidig.
Døren som plutselig gikk opp og åpenbarte en yngre mannsperson med en mobiltelefon i hånden. Han så på henne med en blanding av vantro og irritasjon.
- Æh, unnskyld. Fjomsevims trakk i T-skjorten igjen og krysset lårene. - Jeg trodde jeg bodde her. Hun så seg om.
Mannen bare stirret.
- Men nå ser jeg at har havnet i feil etasje. Unnskyld, altså.
I heisen ned - etter å ha trykket på riktig knapp - knakk hun sammen i latter. Tårene rant, og det var bare så vidt hun klarte å komme seg ut og låse seg inn i sin egen leilighet.
- - -
Vel inne gikk hun løs på kokebøkene, men det var fløte og egg og koking og visping alle vegne, så hun gikk over til nettet, skrev søkeordene "easy-to-make", "homemade" og "ice cream", og googlet seg temmelig kjapt frem til en oppskrift på en enkel pæreis. Deretter googlet hun seg bort i et par timer.
Etter å ha ligget på alle fire og gravd innerst i skapet, fant hun ismaskinen. Sleip av et fettlag, men det fikk bare være. Nå måtte hun sette i gang. Hun kikket på klokken. Bare tre timer igjen, og hun måtte dusje og vaske håret og klippe tåneglene og prøve seg gjennom klesskapet. Ikke at det var så stort, men prøving betydde alltid svette, kav og mas og mye banning. Best å ha god tid, altså.
Fjomsevims leste gjennom oppskriften igjen. Først skulle man kjøre de hermetiske pærene(gudskjelov; ingen skrelling!) i food processor, så skulle man piske eggeplommer og sukker lett og luftig og deretter kremfløten stiv. Og så blande alt sammen og fryse det i ismaskinen. Hjelp, hvor var fryseelementet? Å, Gudskjelov, det lå under de fire røyene hun hadde fått og glemt å rense før hun frøs dem, men ikke hatt hjerte til å kaste og tenkt at rensing kunne foretas ved opptining... Never mind.
Men altså, hvorfor gjøre det komplisert når det kunne gjøres enkelt? Hvorfor ikke kjøre alt sammen i food processoren på én gang, bare litt etter litt? Nemlig.
Kremfløten var veldig vanskelig å få ut av kartongen. Den hadde et seigt lag oppå, og hun måtte ty til skje og slikkepott. Hun helte i sukker og satte i gang maskinen mens hun skilte eggene over vasken. Ingen vits i å ta vare på hvitene. Hun visste av erfaring hvordan de ble seende ut etter å ha stått i kjøleskapet noen måneder. Plommene havnet i en kopp, og hun skrudde på vannet for å skylle ned hvitene idet hun gikk bort til maskinen for å tilsette de gule.
Da maskinen ble skrudd av og dekselet fjernet, hadde fløten blitt til deilig risengrynsgrøt. Pokker, fløten hadde kornet seg fordi den hadde fått en for lang og kraftig omgang. Men den ble sikkert glatt og fin igjen bare hun fikk blandet i det andre... Eggeplommene oppi og tilbake til vasken for å skru av vannet. Det dampet hett derfra, og i kummen lå to speilegg uten plommer og ventet på henne.
- Aouou! Fjomsevims hylte da hun sved fingrene i et forsøk på å fiske opp de manetlignende greiene. Ved hjelp av en sleiv fikk hun dem over i søppelbøtten.
Boksen med pærer hadde et sånt "greit" lokk som kunne åpnes i en håndvending bare ved å dra. Fjomsevims dro og dro helt til ringen røk. Bokseåpner! Hun hamret spissen ned i boksekanten og vred iherdig. Sånn ja! Bare vri litt på lokket nå, så... Uuul! Hun blødde! Rasende helte hun innholdet i boksen opp i food processoren og satte maskinen på sakte tempo mens hun skyndte seg ut på badet og fant en plasterlapp.
Ja, dette så bra ut. Nå hadde alt blitt til en jevn suppe. Litt tynn, kanskje, men den skulle jo fryses. Hun helte ismassen over i ismaskinen. De halve pærene vippet muntert i sausen.
Det begynte å koke et eller annet sted i hodet hennes. Hun grep tak i pæredjevlene med bare nevene og slengte dem opp i food processoren igjen. Sto og ventet og trampet iltert med den ene foten mens frukten ble hakket i hjel. Helte pæremosen i ismaskinen, festet rørestaven til bunnspunsen, satte på lokket - det ville ikke helt; måtte tvinges - skrudde på maskinen. Begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Merkelig, det luktet så rart... Hun bøyde seg ned. Uhæ, filteret var tilstoppet. Fullt av gammel gørr. Hvordan fikk man det ut? Sånn, ja, dette gikk jo fint. Nå var det bare å tømme innholdet i søppelbøtten og deretter vaske det...
Brekningene kom som stormbølger idet innholdet i filteret gikk i vasken. Hun rakk så vidt å komme seg ut på badet igjen og frigjøre seg.
Synet som møtte henne da hun kom ut på kjøkkenet igjen var det reneste kunstverket. Hun hadde ikke tenkt på at når man heller masse i en ismaskin - riktig nok etter å ha satt i fryseelementet - før man fester rørestaven til tappen i bunnen, er det noen merkelige fysiske greier som skjer. Maskinen vil liksom ikke samarbeide. Staven presser seg oppover og gjør at dekselet begynner å vri og bukte på seg. Resultatet er at man står overfor samme kaos som Fjomsevims: Et deksel som har blitt tvunget ut av sitt leie og har smelt i veggen, en rørestav som har valgt den motsatte retningen - og deilig, lysegul pæreis in spe over hele kjøkkenet.
Etter å ha bannet og sparket og til slutt hylt av latter, etter å ha skrapt pæreisen ned fra veggene og startet ismaskinen igjen, denne gang med rørestaven festet før massen ble innvilget plass, etter å ha overvåket seansen i tyve minutter, med forsiktig vasking av vegger innimellom, men alltid med et øye på heksebrygget - etter alt dette, var den "easy-to-make, delicious pear ice cream" ferdig. Den ble skrapt over i en plastboks og plassert i fryseren.
Fjomsevims tok ikke sjansen på den hjemmelagede sjokoladesausen som skulle serveres til. Her fikk man ty til flasken!
- - -
Fjomsevims satt nystriglet, påkledd, varm, rødkinnet og lykkelig ved spisebordet og betraktet han med hund, hår og bibliotek. Vinglasset hadde ikke veltet og sølt til den hvite toppen hennes (farlig med hvitt, men etter hvert hadde det dannet seg en haug med klær på gulvet i soverommet som hun bare hadde skyflet inn i klesskapet igjen, og hun orket ikke mer tortur), hun hadde (ennå) ikke plumpet ut med hvor deilig mannen (og særlig bikkja hans, som hun hadde truffet en gang) var, og gryteretten fra Shaggy hadde smakt og sett ut som hjemmelaget, takket være tyrkeren på hjørnet, en skjærefjel og en skarp kniv. Og en god dash fra en eksotisk duftende pose. Den lekkert lysegule, nærmest eteriske isen sto for tur.
Fjomsevims reiste seg og gikk ut på kjøkkenet uten å snuble i sine egne ben. Der danderte hun pæreis og sjokoladesaus fra Jaja lekkert i to dessertskåler, bar dem inn til bordet og plasserte én foran hver av dem. Ventet med å smake. Så forventningsfullt på han med hund, bibliotek og hår. Så hvordan han førte skjeen opp til munnen uten skjeggvekst. Så hvordan han vred på den, svelget og svelget.
- Hva er det? spurte Fjomsevims betuttet. - Var den ikke noe god? Jeg har virkelig stått og svettet over denne, kan du tro.
- Ja, sa han med biblioteket, håret og hunden. - Det tar jeg faktisk bokstavelig. Han svelget og svelget fremdeles iherdig sisyfos-pæreisen.
Fjomsevims smakte på den med strev og møye (og mye banning) frembrakte kreasjonen sin. Den kunne ikke vært surere om den hadde vært laget av årsgamle, aldri vaskede tursokker. Det kilte bak ørene, og leppene snurpet seg sammen.
- Oppsan, sa Fjomsevims og klødde seg i hodet. - Jeg tror faktisk at fløten kan ha vært sur. Hei, hvor skal du hen så fort? Toalettet er dén veien.
Hun satt og så hvordan han med hund, hår og bibliotek snublet i et av skoparene hun hadde prøvd og gikk over ende så engleorkesteret begynte å spille opp.
Hmm, tenkte Fjomsevims distré og drømmende før hun reiste seg for å undersøke tilstanden. Aldri så galt... Der var det da endelig noen som falt pladask for meg.
lørdag 16. juni 2007
Cream
Vi kommer ikke utenom crème fraîche. Som Suzanne Brøgger sier det i sin bok "Transparens" - i en omtale av sin første roman:
"Som franskmann visste han hva uttrykket 'Crème fraîche' dekker over i overført betydning. Det brukes meget. Det dekker en ung, vakker pike (uberørt), en ny, kreativ tanke, noe ypperlig av enhver art innenfor kunst og vitenskap, noe autentisk, friskt og attråverdig. Jeg hadde derfor kalt min bok det, i selvbevisst forvissning om at mine lystbetonte sanselige oppdagelser og min forskerferd innpå tabuområder rettferdiggjorde denne tittelen..."
Jeg har alltid undret meg litt over denne hangen til å dyrke det uberørte, men det kan vel være snakk om en erobringstrang. Eller følelsen man får når man våkner opp til plettfri nysnø. Selv foretrekker jeg dyrespor i snøen.
Astrid Hjertenæs Andersen berører temaet:
MODELL
Du ville hugge meg
du ville skape meg - skjønn.
Fullkommen
ville du skape meg.
Du sa:
Brenn de bleke blomster
på ditt bryst
og la mine roser gløde!
Du sa:
Strø dine ord for hundene
og tal
mitt språk!
Du sa:
Brenn dine filler
og gå i bad!
Slik talte dine øyne
til min sjel
da du skapte meg.
Jeg er ikke bitter.
Det hvite marmor
er så rent.
Min hvite panne
er så kjølig.
Men min sjel -
finner ikke veien
til sin nye bolig.
Og bildet må bli Sally Manns "Venus after School." Jeg synes det er svært provoserende. Det tipper over. Det nærmer seg virkelig potensielt den store synden. Ikke for den som viser, men for den som ser. Hun har for øvrig utstilling på Stenersenmuseet 21. juni til 23. september. Her:
http://www.stenersen.museum.no/utstillinger.htm
Og overskriften kan jo bety så mangt. For den som er inne i språket. Eric Clapton er nærliggende her og nå:
BAD BOY
I'm just a bad boy, long long ways from home.
I'm just a bad boy, long long ways from home.
But I ain't got nobody to bury me when I'm dead and gone.
Well I'm the cat that scratches and I'm like a dog that bites.
I'll be your box of matches, baby, when you need a light.
I used to have a little girl, only 16 years old,
But her mom and dad put me way out, way out in the cold.
I can't stay here no longer, my luck is running slow.
Gotta keep on moving but I ain't got no place to go.
Som sagt: Overskriften kan bety så mangt. Også noe kulinarisk. Som i denne desserten, som kommer fra kokkelandslaget og som også peker tilbake på mitt forrige innlegg. Forbindelseslinjer, kraftlinjer...
KALD JORDBÆRSUPPE MED PISKET CREME FRAICHE OG BÆR
Ingredienser
250 friske/fryste bær
2,5 dl sukkerlake (like deler sukker og vann)
1 sitron
1 beger creme fraiche
3 ss brunt sukker
eventuelt pynt med friske bær
Fremgangsmåte
Rens bærene godt. Ha dem i en foodprocessor sammen med sukkerlake. Kjøres godt sammen og smakes til med sitronsaft. Sil suppen. Får stå kaldt til servering. Pisk creme fraiche til stiv krem og smak til med brunt sukker. Fordel suppen i dype tallerkner og ha et fint "egg" creme fraiche i hver. Pynt eventuelt med friske bær og syltet appelsinskall, litt pyntesjokolade og frisk sitronmelisse eller mynte.
Crème fraîche kan som sagt bety så mangt...
"Som franskmann visste han hva uttrykket 'Crème fraîche' dekker over i overført betydning. Det brukes meget. Det dekker en ung, vakker pike (uberørt), en ny, kreativ tanke, noe ypperlig av enhver art innenfor kunst og vitenskap, noe autentisk, friskt og attråverdig. Jeg hadde derfor kalt min bok det, i selvbevisst forvissning om at mine lystbetonte sanselige oppdagelser og min forskerferd innpå tabuområder rettferdiggjorde denne tittelen..."
Jeg har alltid undret meg litt over denne hangen til å dyrke det uberørte, men det kan vel være snakk om en erobringstrang. Eller følelsen man får når man våkner opp til plettfri nysnø. Selv foretrekker jeg dyrespor i snøen.
Astrid Hjertenæs Andersen berører temaet:
MODELL
Du ville hugge meg
du ville skape meg - skjønn.
Fullkommen
ville du skape meg.
Du sa:
Brenn de bleke blomster
på ditt bryst
og la mine roser gløde!
Du sa:
Strø dine ord for hundene
og tal
mitt språk!
Du sa:
Brenn dine filler
og gå i bad!
Slik talte dine øyne
til min sjel
da du skapte meg.
Jeg er ikke bitter.
Det hvite marmor
er så rent.
Min hvite panne
er så kjølig.
Men min sjel -
finner ikke veien
til sin nye bolig.
Og bildet må bli Sally Manns "Venus after School." Jeg synes det er svært provoserende. Det tipper over. Det nærmer seg virkelig potensielt den store synden. Ikke for den som viser, men for den som ser. Hun har for øvrig utstilling på Stenersenmuseet 21. juni til 23. september. Her:
http://www.stenersen.museum.no/utstillinger.htm
Og overskriften kan jo bety så mangt. For den som er inne i språket. Eric Clapton er nærliggende her og nå:
BAD BOY
I'm just a bad boy, long long ways from home.
I'm just a bad boy, long long ways from home.
But I ain't got nobody to bury me when I'm dead and gone.
Well I'm the cat that scratches and I'm like a dog that bites.
I'll be your box of matches, baby, when you need a light.
I used to have a little girl, only 16 years old,
But her mom and dad put me way out, way out in the cold.
I can't stay here no longer, my luck is running slow.
Gotta keep on moving but I ain't got no place to go.
Som sagt: Overskriften kan bety så mangt. Også noe kulinarisk. Som i denne desserten, som kommer fra kokkelandslaget og som også peker tilbake på mitt forrige innlegg. Forbindelseslinjer, kraftlinjer...
KALD JORDBÆRSUPPE MED PISKET CREME FRAICHE OG BÆR
Ingredienser
250 friske/fryste bær
2,5 dl sukkerlake (like deler sukker og vann)
1 sitron
1 beger creme fraiche
3 ss brunt sukker
eventuelt pynt med friske bær
Fremgangsmåte
Rens bærene godt. Ha dem i en foodprocessor sammen med sukkerlake. Kjøres godt sammen og smakes til med sitronsaft. Sil suppen. Får stå kaldt til servering. Pisk creme fraiche til stiv krem og smak til med brunt sukker. Fordel suppen i dype tallerkner og ha et fint "egg" creme fraiche i hver. Pynt eventuelt med friske bær og syltet appelsinskall, litt pyntesjokolade og frisk sitronmelisse eller mynte.
Crème fraîche kan som sagt bety så mangt...
tirsdag 12. juni 2007
Smultronstället
Akk, barndommens uskyldige synder. De strakk seg til noen klossete doktorleker og pargjemsel på låven (med påfølgende nyseanfall). Og vi hadde selvfølgelig vårt eget markjordbærsted. Det var hemmelig, og ingen fikk lov til å si det bort. Det var bare vårt, og vi var grådige.
Så var det turene til Sverige, som på ingen måte var fullstendige uten at jeg fikk min smultronglas. Jeg sanser isen den dag i dag: Sartrosa, på pinne, og med en umiskjennelig villbærsmak, helt annerledes enn jordbærisen man finner i frysedisken. Det kalles nostalgi, og nostalgi forskjønner, foredler og forstørrer. Kanskje jeg i dag ville funnet smaken syntetisk?
I Bergmans film "Smultronstället" ligger Isak i gresset og drømmer om Sara, og filmen handler naturligvis om kjærlighet: Hva gjør vi for kjærligheten, hvordan bevarer vi kjærligheten, hvilket ansvar har vi for våre medmennesker? Er ikke den største synden vi kan begå å forherde hjertet? Å pansre oss for å slippe å oppleve smerten. Eller gjemme hjertet vårt langt, langt bort, så vi ikke har tilgang til det lenger. Som risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
"Jag vill möta livets makter vapenlös," sier Karin Boye. "Ja," sier jeg.
Et anstrøk av melankoli i dag. Livet er forgjengelig. Markjordbærstedene forsvinner. Da jeg skulle oppsøke vårt eget sted 20 år senere, hadde skogsmaskinene slukt og kvestet det, lagt det øde.
Det gjelder altså å sanse og nyte mens man kan. Som denne desserten med markjordbær i rødvin. Her får man den syndige alkoholen med på kjøpet!
Provencalske markjordbær i rødvin
INGREDIENSER:
500 g markjordbær
2 ss sukker
2 glass Beaujolais eller annen lett, fruktig rødvin
4 friske mynteblad
FREMGANGSMÅTE:
Strø sukker på jordbærene og ha dem i 4 høye vinglass. Hell så mye Beaujolais over bærene at de er dekket av vin. Pynt med mynteblad og sett i kjøleskap til drikken er skikkelig kald.
Og så Prøysen, da, med sin "Vise for gærne jinter." Jeg kjenner meg igjen (i overført betydning)... og det er selvfølgelig stor synd!
"Oppå Lauvåsen veks det jordbær fine jordbær, raue jordbær,
hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammalt, det ska få stå.
Ett er for grønt, det går vi ifrå,
men æille andre ska vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på."
En markjordbærpunsj som prikken over - nåja, hva det måtte være:
35 cl arak
3 dl markjordbær
2 dl sukker
Has på flaske og står i tre måneder. Nytes.
Så var det turene til Sverige, som på ingen måte var fullstendige uten at jeg fikk min smultronglas. Jeg sanser isen den dag i dag: Sartrosa, på pinne, og med en umiskjennelig villbærsmak, helt annerledes enn jordbærisen man finner i frysedisken. Det kalles nostalgi, og nostalgi forskjønner, foredler og forstørrer. Kanskje jeg i dag ville funnet smaken syntetisk?
I Bergmans film "Smultronstället" ligger Isak i gresset og drømmer om Sara, og filmen handler naturligvis om kjærlighet: Hva gjør vi for kjærligheten, hvordan bevarer vi kjærligheten, hvilket ansvar har vi for våre medmennesker? Er ikke den største synden vi kan begå å forherde hjertet? Å pansre oss for å slippe å oppleve smerten. Eller gjemme hjertet vårt langt, langt bort, så vi ikke har tilgang til det lenger. Som risen som ikke hadde noe hjerte på seg.
"Jag vill möta livets makter vapenlös," sier Karin Boye. "Ja," sier jeg.
Et anstrøk av melankoli i dag. Livet er forgjengelig. Markjordbærstedene forsvinner. Da jeg skulle oppsøke vårt eget sted 20 år senere, hadde skogsmaskinene slukt og kvestet det, lagt det øde.
Det gjelder altså å sanse og nyte mens man kan. Som denne desserten med markjordbær i rødvin. Her får man den syndige alkoholen med på kjøpet!
Provencalske markjordbær i rødvin
INGREDIENSER:
500 g markjordbær
2 ss sukker
2 glass Beaujolais eller annen lett, fruktig rødvin
4 friske mynteblad
FREMGANGSMÅTE:
Strø sukker på jordbærene og ha dem i 4 høye vinglass. Hell så mye Beaujolais over bærene at de er dekket av vin. Pynt med mynteblad og sett i kjøleskap til drikken er skikkelig kald.
Og så Prøysen, da, med sin "Vise for gærne jinter." Jeg kjenner meg igjen (i overført betydning)... og det er selvfølgelig stor synd!
"Oppå Lauvåsen veks det jordbær fine jordbær, raue jordbær,
hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammalt, det ska få stå.
Ett er for grønt, det går vi ifrå,
men æille andre ska vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på."
En markjordbærpunsj som prikken over - nåja, hva det måtte være:
35 cl arak
3 dl markjordbær
2 dl sukker
Has på flaske og står i tre måneder. Nytes.
lørdag 9. juni 2007
Peachy
Videre kan man jo fundere på om frukten i Edens hage egentlig var en fersken, jfr. det norske uttrykket "tatt på fersken." Også fordi frukten heter malum (eple) persicum på latin.
Ferskenen er uansett en deilig syndefull frukt. På engelsk betegner ordet gjerne en lekker jente, men det er også slang for amfetamin, og det fører tankene hen til sex and drugs and rock'n'roll. Går denne sangen av Peaches over i det vulgære, tro?
"Fuck The Pain Away Album: The Teaches Of Peaches
Suckin' on my titties like you wanted me,
Callin me, all the time like blondie
Check out my chrissy behind
It's fine all of the time
Like sex on the beaches,
What else is in the teaches of peaches? huh? what?
Fuck the pain away"
Nåvel, so be it, then.
Interessant er det også å merke seg at kun et par aksenter skiller frukt (pêche) fra synd (péché) på fransk. Så jeg er nok inne på noe her.
Jeg streifer også innom dagens pedofile ideal - det hårløse kjønnet - idet jeg nevner ferskenens glatte kusine: nektarinen. Det er imidlertid den dunete frukten som brukes i følgende syndig-saftige dessert, som er oppkalt etter den australske sangerinnen Nelly Melba:
Pêche Melba
INGREDIENSER:
3 dl kremfløte
3 dl melk
1 vaniljestang
6 eggeplommer
4 ferskener
Lake:1 liter vann
50 sukker
1 åpnet vaniljestang
200 g bringebær
1 ss melis
FREMGANGSMÅTE: Ha fløte og melk i en kjele. Splitt vaniljestangen og skrap ut frøene. Ha frø og stang i kjelen og varm langsomt opp. Pisk i mellomtiden sammen eggeplommene og sukkeret. Ta ut vaniljestangen og hell den kokende fløtemelken over eggeblandingen mens du mikser eller pisker videre. hell det hele tilbake i kjelen og varm opp til kokepunktet under stadig omrøring. Massen vil tykne. Den skal ikke koke. Sett kjelen til avkjøling i kaldt vann. Resultatet er en kald tykk vaniljekrydret eggekrem - som blir vaniljeis når den er kjørt i ismaskin eller er frosset på vanlig måte. Da bør det røres i det hver kvarter i begynnelsen for å unngå krystaller. Fersknene legges i en bolle. Hell kokende vann over. Etter et par minutter kan du dra av skinnet. Del dem i to og ta ut steinene. Kok opp laken. Kjør bærene i hurtigmikser sammen med melis, og press dem gjennom sikt så godt det lar seg gjøre. Sett den tykke sausen i kjøleskapet. Ferskenfrukten plasseres oppå isen i dessertglasset. Bringebærsausen helles over til slutt. Server straks.
Vi tar med et dikt på tampen:
"James Whitcomb Riley - The Ripest Peach
The ripest peach is highest on the tree --
And so her love, beyond the reach of me,
Is dearest in my sight. Sweet breezes, bow
Her heart down to me where I worship now!
She looms aloft where every eye may see
The ripest peach is highest on the tree.
Such fruitage as her love I know, alas!
I may not reach here from the orchard grass.
I drink the sunshine showered past her lips
As roses drain the dewdrop as it drips.
The ripest peach is highest on the tree,
And so mine eyes gaze upward eagerly.
Why -- why do I not turn away in wrath
And pluck some heart here hanging in my path? --
Love's lower boughs bend with them -- but, ah me!
The ripest peach is highest on the tree!"
Akk ja. Høyt henger de og sure er de ikke!
Ferskenen er uansett en deilig syndefull frukt. På engelsk betegner ordet gjerne en lekker jente, men det er også slang for amfetamin, og det fører tankene hen til sex and drugs and rock'n'roll. Går denne sangen av Peaches over i det vulgære, tro?
"Fuck The Pain Away Album: The Teaches Of Peaches
Suckin' on my titties like you wanted me,
Callin me, all the time like blondie
Check out my chrissy behind
It's fine all of the time
Like sex on the beaches,
What else is in the teaches of peaches? huh? what?
Fuck the pain away"
Nåvel, so be it, then.
Interessant er det også å merke seg at kun et par aksenter skiller frukt (pêche) fra synd (péché) på fransk. Så jeg er nok inne på noe her.
Jeg streifer også innom dagens pedofile ideal - det hårløse kjønnet - idet jeg nevner ferskenens glatte kusine: nektarinen. Det er imidlertid den dunete frukten som brukes i følgende syndig-saftige dessert, som er oppkalt etter den australske sangerinnen Nelly Melba:
Pêche Melba
INGREDIENSER:
3 dl kremfløte
3 dl melk
1 vaniljestang
6 eggeplommer
4 ferskener
Lake:1 liter vann
50 sukker
1 åpnet vaniljestang
200 g bringebær
1 ss melis
FREMGANGSMÅTE: Ha fløte og melk i en kjele. Splitt vaniljestangen og skrap ut frøene. Ha frø og stang i kjelen og varm langsomt opp. Pisk i mellomtiden sammen eggeplommene og sukkeret. Ta ut vaniljestangen og hell den kokende fløtemelken over eggeblandingen mens du mikser eller pisker videre. hell det hele tilbake i kjelen og varm opp til kokepunktet under stadig omrøring. Massen vil tykne. Den skal ikke koke. Sett kjelen til avkjøling i kaldt vann. Resultatet er en kald tykk vaniljekrydret eggekrem - som blir vaniljeis når den er kjørt i ismaskin eller er frosset på vanlig måte. Da bør det røres i det hver kvarter i begynnelsen for å unngå krystaller. Fersknene legges i en bolle. Hell kokende vann over. Etter et par minutter kan du dra av skinnet. Del dem i to og ta ut steinene. Kok opp laken. Kjør bærene i hurtigmikser sammen med melis, og press dem gjennom sikt så godt det lar seg gjøre. Sett den tykke sausen i kjøleskapet. Ferskenfrukten plasseres oppå isen i dessertglasset. Bringebærsausen helles over til slutt. Server straks.
Vi tar med et dikt på tampen:
"James Whitcomb Riley - The Ripest Peach
The ripest peach is highest on the tree --
And so her love, beyond the reach of me,
Is dearest in my sight. Sweet breezes, bow
Her heart down to me where I worship now!
She looms aloft where every eye may see
The ripest peach is highest on the tree.
Such fruitage as her love I know, alas!
I may not reach here from the orchard grass.
I drink the sunshine showered past her lips
As roses drain the dewdrop as it drips.
The ripest peach is highest on the tree,
And so mine eyes gaze upward eagerly.
Why -- why do I not turn away in wrath
And pluck some heart here hanging in my path? --
Love's lower boughs bend with them -- but, ah me!
The ripest peach is highest on the tree!"
Akk ja. Høyt henger de og sure er de ikke!
Abonner på:
Innlegg (Atom)