Mer synd til folket!
Dette innlegget er særdeles relatert til synd, da det kommer som en følge av en ond avsporing av et Jehovas Vitnes forkynnelse på Aftenpostens debattsider - godt hjulpet av Lisa og Gillius. Avsporingen, altså. Og den begynte med nettopp pannekaker. Som i følge Gillius er syndige i seg selv, da de er stappfulle av karbohydrater. Masse synd her, og det er bare dejligt.
Vi har pannekaker - og vi har pannekaker. Vi har den trauste pannekaken fra eventyret, formodentlig laget av byggmel og vann og lite annet. For ikke kan man trille sin vei hvis man ikke er både hard og seig og trassig. Den gjenspeiler nærmest den norske folkesjelen i sin nøysomhet og er egentlig helt i Bibelens ånd. Kanskje det er derfor Norge har svart belte i traurighet - et belte som strekker seg fra sånn cirka Arendal til sånn cirka ovenfor Bergen et sted og hvor bedehusene ligger tettere enn pubene.
Og så har vi den franske, overdådige, alt annet enn nøysomme varianten: Crêpes. I Frankrike har man såkalte crêperier - restauranter hvor man får servert de små yndighetene med variert fyll - søtt eller salt. Crêpes er stappfulle av egg og fløte og smør og annet godt og smaker tilsvarende. Da jeg var i Normandie og Bretagne for noen år siden, prøvde man ut nettopp disse crêperiene. Jeg husker smaken av ost-løk-hvitvinfyll og den av appelsinkrem og sjokoladesaus. Og oppskriften fikk jeg med meg.
HIMMELSKE PANNEKAKER MED ENGLEFYLL
Crêpes:
90 g hvetemel
1 ss sukker
3 dl fløte
2 egg
2 ss smeltet smør
smør til steking
Visp først sammen sukker og egg. Ha i mel, visp videre så det ikke blir klumper og fortsett å vispe mens du heller i fløte og smeltet smør. Stek små crêpes i smør. En liten stekepanne gjør susen hvis du ikke har en spesiell crêpe-panne.
Appelsinkrem:
2 egg
1 dl nypresset appelsinsaft (eller f.eks. Tine appelsinjuice med fruktkjøtt)
1 ss revet appelsinskall
150 g sukker
50 g smør (det skal egentlig være usaltet, men jeg liker den salte brytningen hos saltet sådant)
Visp sammen egg, sukker og appelsinsaft i en kjele. Visp på svak varme til kremen tykner. Tilsett kaldt smør i terninger og visp videre til du har en jevn krem. Rør inn appelsinskall. Avkjøl.
Fyll de ferdigstekte, fremdeles lunkne crêpene med appelsinkremen og ringle over sjokoladesaus - ferdigkjøpt eller laget av mørk sjokolade og fløte.
Fett nok!
PANNEKAKEN
Da den hadde trillet en lang, lang stund, så møtte den en gris.
"God dag, pannekake," sa grisen.
"God dag, gylte grisesylte," sa pannekaken, og la seg til å trille og trille det forteste den orket.
"Nei, bi litt," sa grisen, "du trenger ikke til å bråfly slik, vi to kan da gå i mak og slå følge over skogen; det skal ikke være riktig trygt der," sa han. Det syntes pannekaken det kunne være noe i, og så gjorde de så. Man da de hadde gått en stund, kom de til en bekk. Grisen fløt på flesket, det var ingen sak for den; men pannekaken kunne ikke komme over.
"Sett deg på trynet mitt," sa grisen, "så skal jeg frakte deg over," sa han.
Pannekaken gjorde så.
"Nøff-koff!" sa grisen og tok pannekaken i én jafs."
(Utdrag fra eventyret av Asbjørnsen og Moe)
Moralen i denne historien? Tro ikke på svin som lover frelse og i stedet eter deg opp!
Jeg avslutter med Tori Amos' "Pancake". Den passer så utrolig godt til temaet - på alle mulige vis!
I'm not sure who's fooling who hereas I'm watching your decay
We both know you could deflatea 7 hurricane
Seems like you and your tribedecided you'd rewrite the law
Segregate the mind From Body from Soul
You give me yours I'll give you mine
cause I can look your God right in the eye
You give me yours I'll give you mine
You used to look my God right in the eye
I believe in defending in what we oncestood for
It seems in vogue to be a closet misogynist homophobe
a change of course in Our direction
a dash of truth spread thinly Like a flag
On a popstar On a Benzodiazapene
Oh Zion please remove your glove+dispel every trace of His spoken word
That has lodged In my vortex
I'm not sure who's fooling who here as I'm watching our decay
We both know you could deflatea 7 hurricane
You could have spared her - oh but no Messiahs need people dying in their Name
You say "I ordered you a pancake
"You say "I ordered you a pancake"
Jepp!
søndag 29. juni 2008
tirsdag 5. februar 2008
Dronningens dråper
Jeg ble så inspirert av Marius' honningvin at jeg legger inn oppskriften som jeg fant med en gang:
Honningvin - Meth
Ha 3,5 kg honning i en kjele. Tilsett 7 l vann. Løs opp honningen over vannbad og pass på at blandingen ikke blir varmere enn 50 grader. Avkjøl. Tilsett 30 g melkesyre 80 prosent og 4 tabletter gjærnæringssalt (fås på apoteket, tror jeg). Tilsett vingjær av portvin- eller sherrytypen. Rør 10 g hvetemel til en glatt jevning sammen med litt vann og tilsett dette. Ha i 1 l eplesaft. Rør og fyll det på en glassballong 15-20 liter. Ha på gjærlås og la gjære i romtemperatur - 18-22 grader. Rist av og til for å fremme gjæringen.Når gjæringen har opphørt etter 2-4 måneder, stikkes vinen om. Den kan nå drikkes selv om den er litt uklar. Fylles på en ny ballong, så full av det knapt kommer luft til. La stå på et kjølig sted i omkring 1 måned. Fylles på flasker. Må drikkes innen et halvår.
Honning er deilig klissent og søtt og burde følgelig være syndig nok. Imidlertid er det litt bekymringsfullt når det i Jobs bok heter at den gudløse aldri skal få se at det flyter bekker med honning. Heldigvis har vi Høysangen, hvor Salomo snakker om at hans elskedes lepper drypper som honning. Jeg er så glad for den Høysangen; uten den hadde Bibelen vært en eneste stor, stikkende bisverm av elendighet og moralisme.
Honning ble mye brukt til å lage mjød i norrøn tid. Den fikk følge med kjøtt, også. Ja, i et av eddadiktene er det endog menneskekjøtt som brukes. Tro om det er denne mytologien som har inspirert Gert Nygårdshaug når han i sin kriminalroman "Honningkrukken" nettopp lar kong Minos ofre unge piker i en krukke med vin og olje. En oppskrift som senere brukes til vinlegging i St. Emilion og frembringer en vin med helt spesielle egenskaper. Hvis jeg husker rett. Jeg har ikke tenkt å verifisere det på noen som helst måte. SÅ syndig er man dog ikke.
I denne bloggen er det snakk om uskyldige synder, slike synder som ikke skader andre, men kun er til lyst, rus og behag for de menneskene de involverer. Som smaken av honning på tungen... eller andre kroppsdeler, men høyst levende sådanne.
En honningkake kunne vært nok et alternativ, men slike kaker forbinder jeg med kaffe. Kirkekaffe. De kristeliges antidote mot begjær. Så det blir ingen sådan, men kanskje en frossen honningmousse kunne være noe å legge på den før nevnte tungen... eller andre steder, som sagt.
FROZEN HONEY MOUSSE
Ingredients:4 eggs, separated, plus 2 egg yolks
1 pound (1 1/3- 1 1/2 cups) honey
2 cups heavy creampinch of saltchopped pecans (optional)
Directions:In top of double boiler, off heat, beat the 6 egg yolks briefly with whisk or egg beater. Beat in honey.Cook over simmering water on moderate heat, stirring constantly with rubber or wooden spatula, for about ten minutes, or until mixture reaches about 185 degrees on candy thermometer. Remove from heat and place top of double boiler into a bowl of ice and water. Keep stirring until cool. Remove from ice water and set aside.In chilled bowl with chilled beaters, whip cream until it holds a soft shape.Beat 4 egg whites with pinch of salt until they hold a definite shape, but are not dry.Gradually fold about half the honey mixture into the whites and then gradually fold the other half into the whipped cream. In large bowl gently fold the two together. Fold in pecans, if desired.Turn into any covered icebox container, or a 10- to 12-cup serving bowl, or 8 to 10 large wineglasses, leaving a bit of headroom. Cover with foil or plastic wrap and freeze until firm, at least 12 hours for large container, 4 to 6 hours for individual glasses.
8-10 portions
Eller 2 porsjoner. Alt etter smak og behag.
Amerikansk pop drypper av honning hele veien, og når det er snakk om "love", renner den i seige strømmer. Så hvorfor ikke riktig begrave seg i den og la Sweet stå for sødmen?
FUNNY, FUNNY
Tell me is it really true
This feeling that I feel for you
Your own kind of loving
That makes me think nothing
Could ever take the place of you
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Ever since you came my way
I knew it was my lucky day
The sun started shining
When you started smilingAnd I know it's gonna stay that way
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Can't imagine loving anyone but you(Honey honey, so funny funny)
Every minute, loving everything you do(Honey honey, so funny funny)
Couldn't see my way without you
Now I've gotta tell the world about you
Tell me is it really true
This feeling that I feel for you
Your own kind of loving
That makes me think nothing
Could ever take the place of you
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Det er neppe snakk om kannibalisme her, selv om noen liker å spise sin elskede, både i overført og bokstavelig forstand. Vel, så lenge man ikke spises opp mentalt...
Honningvin - Meth
Ha 3,5 kg honning i en kjele. Tilsett 7 l vann. Løs opp honningen over vannbad og pass på at blandingen ikke blir varmere enn 50 grader. Avkjøl. Tilsett 30 g melkesyre 80 prosent og 4 tabletter gjærnæringssalt (fås på apoteket, tror jeg). Tilsett vingjær av portvin- eller sherrytypen. Rør 10 g hvetemel til en glatt jevning sammen med litt vann og tilsett dette. Ha i 1 l eplesaft. Rør og fyll det på en glassballong 15-20 liter. Ha på gjærlås og la gjære i romtemperatur - 18-22 grader. Rist av og til for å fremme gjæringen.Når gjæringen har opphørt etter 2-4 måneder, stikkes vinen om. Den kan nå drikkes selv om den er litt uklar. Fylles på en ny ballong, så full av det knapt kommer luft til. La stå på et kjølig sted i omkring 1 måned. Fylles på flasker. Må drikkes innen et halvår.
Honning er deilig klissent og søtt og burde følgelig være syndig nok. Imidlertid er det litt bekymringsfullt når det i Jobs bok heter at den gudløse aldri skal få se at det flyter bekker med honning. Heldigvis har vi Høysangen, hvor Salomo snakker om at hans elskedes lepper drypper som honning. Jeg er så glad for den Høysangen; uten den hadde Bibelen vært en eneste stor, stikkende bisverm av elendighet og moralisme.
Honning ble mye brukt til å lage mjød i norrøn tid. Den fikk følge med kjøtt, også. Ja, i et av eddadiktene er det endog menneskekjøtt som brukes. Tro om det er denne mytologien som har inspirert Gert Nygårdshaug når han i sin kriminalroman "Honningkrukken" nettopp lar kong Minos ofre unge piker i en krukke med vin og olje. En oppskrift som senere brukes til vinlegging i St. Emilion og frembringer en vin med helt spesielle egenskaper. Hvis jeg husker rett. Jeg har ikke tenkt å verifisere det på noen som helst måte. SÅ syndig er man dog ikke.
I denne bloggen er det snakk om uskyldige synder, slike synder som ikke skader andre, men kun er til lyst, rus og behag for de menneskene de involverer. Som smaken av honning på tungen... eller andre kroppsdeler, men høyst levende sådanne.
En honningkake kunne vært nok et alternativ, men slike kaker forbinder jeg med kaffe. Kirkekaffe. De kristeliges antidote mot begjær. Så det blir ingen sådan, men kanskje en frossen honningmousse kunne være noe å legge på den før nevnte tungen... eller andre steder, som sagt.
FROZEN HONEY MOUSSE
Ingredients:4 eggs, separated, plus 2 egg yolks
1 pound (1 1/3- 1 1/2 cups) honey
2 cups heavy creampinch of saltchopped pecans (optional)
Directions:In top of double boiler, off heat, beat the 6 egg yolks briefly with whisk or egg beater. Beat in honey.Cook over simmering water on moderate heat, stirring constantly with rubber or wooden spatula, for about ten minutes, or until mixture reaches about 185 degrees on candy thermometer. Remove from heat and place top of double boiler into a bowl of ice and water. Keep stirring until cool. Remove from ice water and set aside.In chilled bowl with chilled beaters, whip cream until it holds a soft shape.Beat 4 egg whites with pinch of salt until they hold a definite shape, but are not dry.Gradually fold about half the honey mixture into the whites and then gradually fold the other half into the whipped cream. In large bowl gently fold the two together. Fold in pecans, if desired.Turn into any covered icebox container, or a 10- to 12-cup serving bowl, or 8 to 10 large wineglasses, leaving a bit of headroom. Cover with foil or plastic wrap and freeze until firm, at least 12 hours for large container, 4 to 6 hours for individual glasses.
8-10 portions
Eller 2 porsjoner. Alt etter smak og behag.
Amerikansk pop drypper av honning hele veien, og når det er snakk om "love", renner den i seige strømmer. Så hvorfor ikke riktig begrave seg i den og la Sweet stå for sødmen?
FUNNY, FUNNY
Tell me is it really true
This feeling that I feel for you
Your own kind of loving
That makes me think nothing
Could ever take the place of you
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Ever since you came my way
I knew it was my lucky day
The sun started shining
When you started smilingAnd I know it's gonna stay that way
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Can't imagine loving anyone but you(Honey honey, so funny funny)
Every minute, loving everything you do(Honey honey, so funny funny)
Couldn't see my way without you
Now I've gotta tell the world about you
Tell me is it really true
This feeling that I feel for you
Your own kind of loving
That makes me think nothing
Could ever take the place of you
And it's so funny funny what you do honey honey
What you do, what you mean to me
And you know honey honey 'though it's so funny funny
That you mean all the world to me
Det er neppe snakk om kannibalisme her, selv om noen liker å spise sin elskede, både i overført og bokstavelig forstand. Vel, så lenge man ikke spises opp mentalt...
torsdag 24. januar 2008
Red, red wine
Dette må vel være det nest syndigste innlegget jeg noen gang har skrevet her. Det handler nemlig om vin. Og er det noe Bibelen er stappfull av, så er det omtaler av denne drikken. Boken er som vanlig sykelig splittet i sitt syn på den gjærede druesaften. Noen steder hevdes det at man skal drikke seg sørpe full for å glemme sine sorger; andre steder heter det at drukkenbolter havner i helvete. Mens Jesus gjør vann til vin. Jaja, siden svarteboken er skrevet av til dels meget forvirrede mennesker og snarere er inspirert av en eventuell djevel enn av Gud, kan man vel ikke forvente annet. Var det ikke slik at djevelen prøver å forvirre mennesket så godt han kan?
Hvorfor bare nest syndigst? Fordi sex er enda syndigere, selvsagt. Jeg kan jo forresten toppe det ved å kombinere litt og anbefale at to elskende først heller i seg tre-fire flasker vin, hvorpå de avkledde kroppene legges i en myk og god (og fortrinnsvis plastlakenkledd) seng. Så heller man vin i de groper, viker, furer og fordypninger som er tilgjengelige og lar den andre parten slikke den i seg. Denne praksisen fører enten til orgiastiske høyder eller dyp søvn - alt etter hvor sterk lever man har. Dagen derpå anbefales det å trøste seg med en syndig dessert, for eksempel en gelé som ikke ligner noe man fikk servert i barndommens bursdagsselskap.
MARGRETES RØDVINSGELÉ
1 flaske rødvin
2 1/2 dl rød saft
saften av 1 sitron
2 1/2 dl konjakk
375 g sukker
15 plater gelatin
Bland vin, saft, sitronsaft og konjakk. Tilsett sukkeret og la det stå litt. Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Varm opp vinblandingen, men NB! den må IKKE koke, for da forsvinner alkoholen! Rør av og til så sukkeret løser seg skikkelig opp. Tilsett gelatinen og rør til den er smeltet. Hell geleen i en form. Den kan hvelves når den har stivnet.
I min nesten-navnesøsters originaloppskrift skal denne geleen serveres med vaniljesaus. Vi velger i stedet eggelikør.
Jeg tror at en slik dessert kan føre til enda mer synd, faktisk. Kommer tilbake med rapport.
Og nå kommer vi ikke utenom den deilige sangen som dannet overskriften min. Det er visst UB40 som står for den, men jeg foretrekker Simply Red.
Red red wine goes to my head
Makes me forget that I still need you so
Red red wine It's up to you
All I can do I've done
Memories won't go
Memories won't go
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
Eller er det slett ikke Simply Red? Har jeg drukket for mye rødvin? Hjertet mitt er blått som en kornblomst i solen. Poesiens blå blomst...
Hvilket fører tankene hen til dikt og diktere, og da jeg er særlig begeistret for Arild Nyquist og tilfeldigvis vet at han liker rødvin, han, også...
FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin og muttern akevitt
fattern elska system og muttern rot og dritt
Ofte var det leven og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
Og slik kan livet også leves og sursøtsyndes. For dem som ikke vil eller kan annet.
Hvorfor bare nest syndigst? Fordi sex er enda syndigere, selvsagt. Jeg kan jo forresten toppe det ved å kombinere litt og anbefale at to elskende først heller i seg tre-fire flasker vin, hvorpå de avkledde kroppene legges i en myk og god (og fortrinnsvis plastlakenkledd) seng. Så heller man vin i de groper, viker, furer og fordypninger som er tilgjengelige og lar den andre parten slikke den i seg. Denne praksisen fører enten til orgiastiske høyder eller dyp søvn - alt etter hvor sterk lever man har. Dagen derpå anbefales det å trøste seg med en syndig dessert, for eksempel en gelé som ikke ligner noe man fikk servert i barndommens bursdagsselskap.
MARGRETES RØDVINSGELÉ
1 flaske rødvin
2 1/2 dl rød saft
saften av 1 sitron
2 1/2 dl konjakk
375 g sukker
15 plater gelatin
Bland vin, saft, sitronsaft og konjakk. Tilsett sukkeret og la det stå litt. Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Varm opp vinblandingen, men NB! den må IKKE koke, for da forsvinner alkoholen! Rør av og til så sukkeret løser seg skikkelig opp. Tilsett gelatinen og rør til den er smeltet. Hell geleen i en form. Den kan hvelves når den har stivnet.
I min nesten-navnesøsters originaloppskrift skal denne geleen serveres med vaniljesaus. Vi velger i stedet eggelikør.
Jeg tror at en slik dessert kan føre til enda mer synd, faktisk. Kommer tilbake med rapport.
Og nå kommer vi ikke utenom den deilige sangen som dannet overskriften min. Det er visst UB40 som står for den, men jeg foretrekker Simply Red.
Red red wine goes to my head
Makes me forget that I still need you so
Red red wine It's up to you
All I can do I've done
Memories won't go
Memories won't go
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
Eller er det slett ikke Simply Red? Har jeg drukket for mye rødvin? Hjertet mitt er blått som en kornblomst i solen. Poesiens blå blomst...
Hvilket fører tankene hen til dikt og diktere, og da jeg er særlig begeistret for Arild Nyquist og tilfeldigvis vet at han liker rødvin, han, også...
FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin og muttern akevitt
fattern elska system og muttern rot og dritt
Ofte var det leven og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
Og slik kan livet også leves og sursøtsyndes. For dem som ikke vil eller kan annet.
tirsdag 8. januar 2008
Marsipangrisen
Det fins mange slags griser - kosegriser, spisegriser, møkkagriser... og marsipangriser. Spisegriser og møkkagriser inngår ikke i det søte og syndige. Kosegriser KAN gjøre det, men jeg gir meg ikke inn på noen beskrivelser; det kan fort bli FOR syndig, og marsipangriser gjør det så absolutt.
Da jeg var barn, fikk jeg en marsipangris til jul. Den var overmåte fin, med lekker krøllhale og nydelig rød sløyfe. Tungen min ville til verks, men hjertet sa nei. Grisen var så søt at den nesten ble levende. Så den ble stående i nattbordhyllen min i evigheter. Jeg klappet den hver kveld og tørket de klissete fingrene på dynetrekket. Til slutt ble mamma lei av all grisingen og la nøffe i fryseren. Der ble den liggende i et år eller vel så det. Da foreldrene mine skulle rime av fryseren, fant de den på bunnen og overleverte den med en beskjed om at nå fikk jeg endelig se til å spise den. Jeg kapitulerte og hugget av halen med tennene. Men akk - det smakte ikke lenger marsipan, men noe tilnærmet sukkerkliss med fryseemmen bismak.
Slik er det ellers i livet også. Hvis vi er gjerrige og sparer og sparer på gledene og ikke unner oss dem her og nå, kan de lett forsvinne. Hvem husker vel ikke Bjørnsons Ingerid Sletten, hun som gjemte på ullhuen etter hu mor, og da hun skulle ta den opp av kisten, hadde møllen tatt den.
Marsipan skal ha kommet til oss fra den arabiske verden via Italia. Det italienske navnet - marzapane - kan tyde på at den har noe med ris og brød å gjøre. Kanskje fordi fargen er hvit og den lett kan formes til et brød. Ja, vi har jo våre sjokolader i form av marsipanbrød.
Jeg har nå engang en forkjærlighet for det berusende og syndige, og da passer det godt med en likør:
MARSIPANLIKØR
150 g hvit sjokolade
100 g sukker
1 egg
5 dl kremfløte
5 dl Amaretto
2 dl vodka
Smelt sjokoladen sammen med sukkeret. Visp inn egg og kremfløte. Tilsett Amaretto og vodka og visp godt igjen. Avkjøles før likøren fylles på flaske. Oppbevares i kjøleskapet.
Denne likøren er så søt at jeg ikke skal foreslå en sukkersyndig dessert til. Lag heller en marsipangris og spis den separat. Fremgangsmåten for laging av slike griser er imidlertid såpass omfattende at den ikke har plass her. Man kan jo kjøpe ferdig marsipanmasse og leke seg med griseriet.
Jeg fant verken egnede dikt eller sangtekster, så jeg får kline sammen noe selv.
Å, MARSIPANGRIS!
Å, marsipangris,
du med din krøllhale,
du med din julerøde sløyfe,
du med sødmen i rosinblikket,
du med din melkehvite silkehud,
du med dine spisse ører,
du med ditt grådige tryne,
du med din lange rygg som strekker og strekker seg -
deg vil jeg ete,
deg vil jeg fortære,
og begjære.
Nå! Det haster. Nå!
Det er mulig at marsipangrisen ble forvandlet til noe annet etter hvert som jeg skrev. Latter er også fryd og sødme.
Henter meg inn igjen med en link til denne deilige grisesiden, som også inkluderer en marsipangris: http://216.239.59.104/search?q=cache:QqALGzvTuEwJ:www.123rf.com/stock-photo/porker.html+marzipan+pig+picture&hl=no&ct=clnk&cd=3&gl=no
Da jeg var barn, fikk jeg en marsipangris til jul. Den var overmåte fin, med lekker krøllhale og nydelig rød sløyfe. Tungen min ville til verks, men hjertet sa nei. Grisen var så søt at den nesten ble levende. Så den ble stående i nattbordhyllen min i evigheter. Jeg klappet den hver kveld og tørket de klissete fingrene på dynetrekket. Til slutt ble mamma lei av all grisingen og la nøffe i fryseren. Der ble den liggende i et år eller vel så det. Da foreldrene mine skulle rime av fryseren, fant de den på bunnen og overleverte den med en beskjed om at nå fikk jeg endelig se til å spise den. Jeg kapitulerte og hugget av halen med tennene. Men akk - det smakte ikke lenger marsipan, men noe tilnærmet sukkerkliss med fryseemmen bismak.
Slik er det ellers i livet også. Hvis vi er gjerrige og sparer og sparer på gledene og ikke unner oss dem her og nå, kan de lett forsvinne. Hvem husker vel ikke Bjørnsons Ingerid Sletten, hun som gjemte på ullhuen etter hu mor, og da hun skulle ta den opp av kisten, hadde møllen tatt den.
Marsipan skal ha kommet til oss fra den arabiske verden via Italia. Det italienske navnet - marzapane - kan tyde på at den har noe med ris og brød å gjøre. Kanskje fordi fargen er hvit og den lett kan formes til et brød. Ja, vi har jo våre sjokolader i form av marsipanbrød.
Jeg har nå engang en forkjærlighet for det berusende og syndige, og da passer det godt med en likør:
MARSIPANLIKØR
150 g hvit sjokolade
100 g sukker
1 egg
5 dl kremfløte
5 dl Amaretto
2 dl vodka
Smelt sjokoladen sammen med sukkeret. Visp inn egg og kremfløte. Tilsett Amaretto og vodka og visp godt igjen. Avkjøles før likøren fylles på flaske. Oppbevares i kjøleskapet.
Denne likøren er så søt at jeg ikke skal foreslå en sukkersyndig dessert til. Lag heller en marsipangris og spis den separat. Fremgangsmåten for laging av slike griser er imidlertid såpass omfattende at den ikke har plass her. Man kan jo kjøpe ferdig marsipanmasse og leke seg med griseriet.
Jeg fant verken egnede dikt eller sangtekster, så jeg får kline sammen noe selv.
Å, MARSIPANGRIS!
Å, marsipangris,
du med din krøllhale,
du med din julerøde sløyfe,
du med sødmen i rosinblikket,
du med din melkehvite silkehud,
du med dine spisse ører,
du med ditt grådige tryne,
du med din lange rygg som strekker og strekker seg -
deg vil jeg ete,
deg vil jeg fortære,
og begjære.
Nå! Det haster. Nå!
Det er mulig at marsipangrisen ble forvandlet til noe annet etter hvert som jeg skrev. Latter er også fryd og sødme.
Henter meg inn igjen med en link til denne deilige grisesiden, som også inkluderer en marsipangris: http://216.239.59.104/search?q=cache:QqALGzvTuEwJ:www.123rf.com/stock-photo/porker.html+marzipan+pig+picture&hl=no&ct=clnk&cd=3&gl=no
søndag 25. november 2007
Helt nøtt
Den natten det tordnet i Valle di Maggia
Etter en anstrengende dag på toget fra Bern til Locarno, med en ryggsekk som føltes tyngre for hver omstigning, steile seter som krevet linjalrett ryggrad og den dampende heten man finner på tog der en av medpassasjerene har friskluftsfobi og nekter en å åpne vinduet, gled vi svettende inn på informasjonskontoret.
Ved egen hjelp og ikke sistnevntes fant vi bussen til Valle di Maggia. Bussturer kan være riktig fornøyelige; så ikke denne – sjåføren var nemlig vant til veien og manglet følgelig den påkrevde respekten for naturens uregelmessigheter, som menneskene ofte forsøker å temme og jevne og like ofte mislykkes med. I Cavergno steg vi av; kropp og sjel protesterte mot mer risting.
Ettermiddagen var så kvelende het som den kan bli sommerstid i de sydlige regioner – men se, Maggia var like ved! Frisk og fyrrig, en iskald, mannhaftig gudinne fra fjellene; den lokket og dro. Men – som den gamle dikteren kanskje ville ha sagt om han hadde vært der: ”Vogt dig, barn, for elvens strømme. Farligt, farligt der at drømme." Nå var riktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukket føttene nedi. Det er forresten mulig at de drømte; sovnet gjorde de i alle fall.
Da vi hadde trukket undersåttene opp av de våte kaskadene og det var mulig å bevege tærne igjen, bega vi oss et stykke opp i skråningen, der ryggsekker og telt ventet. Et ideelt sted å slå leir. Noen skritt fra elven, kun adskilt av et tett buskas, i ly for veien og trafikken – som ikke var særlig utpreget, det var stort sett den ristende bussen som frekventerte denne ferdselsåren skapt av mennesker – og rett under en transformator, noe vi imidlertid ikke la merke til. Ikke i begynnelsen.
Å sette opp et telt hadde vi øvelse i, og etter å ha plassert det slik at vi unngikk morgensolen, kunne vi legge oss ved Maggias bredd, strekke våre slitne lemmer og innstille ørene på elvebrus i stedet for togets monotone dunketi-dunk, dunketi-dunk (for øvrig fremragende sovemedisin om plass beskaffenhet og medpassasjerer tillater det).
Etter et par timer ble skyggene lengre; solen brant ikke så intenst, og vi begynte så smått å lengte etter fast og flytende føde.
Vi trasket oppover skråningen, skilte grenene i buskaset, og så – ikke bare vårt eget grønne telt, men et ditto mindre. Ut fra dette stakk to hoder; det ene så rødt at hårfargen umulig kunne være medfødt; det andre et krus i svar. Hodene hadde kropper også. De kom nå kravlende ut av teltåpningen, forbløffende like av bygning, tatt i betraktning at det dreide seg om en mann og en kvinne. Begge var relativt lave og spede, med lange, tynne armer og hender som vinket til oss. Og begge smilte.
”De ser vennligsinnede ut,” sa jeg til Cecilie idet vi nærmet oss det synkrone paret.
”Skinnet kan bedra,” hvisket Cecilie. Cecilie var ganske skeptisk av seg, noe som kunne være en fordel innimellom.
”Hi,” begynte den unge mannen på engelsk. ”Where do you guys come from?”
Han skulle vel ikke være blind? Tenkte jeg, selv om det mørke og forunderlig intense blikket tydet på noe annet. Utenfor teltet sto nemlig ryggsekkene våre, og det norske flagget utgjorde nesten hele forsiden. Nåja, kanskje han ikke var så vel bevandret innen nasjonalfargene.
”Norway,” svarte jeg og besvarte de to unge menneskenes smil. ”How about you?”
De viste seg å komme fra Köln og het Rudi og Barbara. Rudi var det mørke bustehodet med blikket, Barabara hans hennafargede motstykke med skjørt i samme nyanse. Hennes grønne såkalte katteøyne sto for øvrig ikke tilbake i styrke.
Nå snakker både Cecilie og jeg tysk, og det er ofte mye enklere å bruke et språk som i alle fall den ene parten har fått inn med morsmelken – da unngår man ofte misforståelser som kan føre til både det ene og det andre – så vi konsentrerte oss om dette tungemålet.
Dagens hete hadde nå definitivt veket plass for den kjølige kveldsluften, og etter å ha utveklset data, forsikret hverandre om at de andres nærvær ikke forstyrret og meddelt at vi satte pris på selskap, krysset vi i samlet tropp veien og bega oss til landsbyen like ved, der vi gikk til innkjøp av et par flasker Merlot, ferskt Pane reale, tomater, pølser og Formaggio Valmaggia.
Nede ved elven tente vi bål, grillet pølsene og nøt dem sammen med resten av maten og den herlige rødvinen. Varmen fra bålet og tykke gensere holdt den overraskende nattekulden unna. Musikk! Ropte våre sinn, og da Rudi hentet gitaren og sang sin versjon av ktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukke”Things are like coming my way,” var det liksom ingenting som manglet. Barbaras øyne funklet som grønne diamanter i skinnet fra flammene; av og til møtte de Rudis, og da gnistret de til, noe jeg tolket som heftige følelser, særlig da hans mørke ble enda mer sigøynersvarte. Jeg følte meg nesten vemodig, savnet den armen som alltid ligger rundt en i kjærlighetsromanene. Men har fantet det kun to sådanne, og dem betraktet nok Barbara som sin eiendom. Pussig nok virket hun heller motvillig da Rudi sa at han ville gå og legge seg. Hun nølte litt, men fulgte så etter ham.
”Hyggelige mennesker,” sa jeg lett. ”Slett ikke bare opptatt av hverandre, som så mange andre par.”
”Mhm,” istemte Cecilie, ”i forbløffende grad. La du merke til at de nesten bare henvendte seg til oss? At de ikke snakket sammen, mener jeg.”
”Og når de gjorde det, var det liksom noe intenst i luften,” svarte jeg. ”Nesten som om de konkurrerte med gnistene fra bålet. Har vel noe med kjærlighet og hat og så videre å gjøre.”
”Hvorfor sier du hat? Har du inntrykk av at de hater hverandre?”
”Nei, det er bare sånt man sier. Kjærlighet og hat hører sammen, gjør det ikke det, da? Ordet falt meg bare inn.” Sa jeg og gjespet. ”Som du skjønner, så er jeg trett. Het dag og kjølig natt, det gjør Mona ganske matt.”
Cecilie lo. ”Ja, det var en deilig dag, men tenk nu er den over...”
”... og alle som er riktig snill’, de ligger nu og sover!” sa vi i kor. Og så slukket vi bålet og tuslet opp til teltet.
Det rullet en svak torden over himmelen da vi lå i kokong-soveposene våre. Den ga ekko mot fjellene og forsvant nedover dalen med et svakt drønn som akkompagnerte Maggias brus. Jeg sovnet og drømte kaotiske drømmer om tordenguden Tor som fôr over himmelen og slo i stykker en Venus-statue med hammeren sin. Det måtte være kombinasjonen av nesten-italienske omgivelser og tordenen som fremkalte disse bildene, tenkte jeg da jeg våknet. Til strålende solskinn.
Fra Barbara og Rudis telt hørtes hissige stemmer – det var nok de som hadde vekket meg. Jeg skrellet av meg soveposen og sparket borti Cecilie, som også befridde seg for unødige tekstiler. Vi gadd ikke forstyrre turtelduene – eller kamphanene – men grep håndkle og såpe og lusket ned til elven.
Maggia var fremdeles fosser og juv og isvann; fjellene hadde det samme melisdrysset; klippene glinset marmorblekt i gulltrådene himmellyset ødslet med. Dagen var så klar som en transparent silkestrømpe.
Litt lenger nede var det et klippefremspring. Dette brukte en liten sideelv som springbrett og ga fra seg en bløt vannstråle som passet vårt temperament bedre enn det iskalde fjellvannbruset. Det var bare å legge seg under fremspringet og nyte den herligste naturdusj.
Forfrisket vandret vi tilbake til teltet igjen. Nå var det stille i det andre, men om litt tittet Rudis hode frem og inviterte på frokost.
”Hvor er Barbara?” spurte Cecilie da vi satt utenfor teltet deres. ”Sover hun ennå?”
”Barbara gikk en tur,” svarte Rudi. Han så ned mot elven og sa ikke mer.
"Det der med tur hørtes ikke dumt ut," sa Cecilie da vi hadde spist. "Noen som har lyst til å være med?"
Rudi bare ristet på hodet; han virket ikke særlig munter i dag. Det var stort sett Cecilie og jeg som hadde pratet under måltidet.
Jeg karret meg imidlertid på bena og bestemte meg for å være sporty – det var nemlig en sportsprestasjon, for nå hadde solen blitt meget varm igjen.
"Skal vi gå tilbake igjen?" spurte jeg ydmykt etter en halvtimes tid. "Det er så skrekkelig hett. Lummert. Kanskje det blir skikkelig tordenvær i kveld."
”La oss ikke håpe det,” sa Cecilie. ”Like før vi gikk, la jeg merke til at vi har plassert oss rett under en transformator. Jeg har ingen anelse om det har noe å si, men... Og jeg er for lat til å flytte teltet.”
”Jeg også. Vi tar sjansen. Og nå går vi og avkjøler oss i elven!”
I skyggen av teltet lå Barbara og Rudi og sov. Hånd i hånd.
”De er visst venner igjen,” forkynte Cecilie og lo litt. Det vekket dem.
”Vi skal ned til elven og fukte labbene,” ropte jeg. ”Blir dere med?”
Det gjorde de.
Vi vasset rundt i isvannet så lenge vi orket og trakk så opp på land igjen. Dette ble gjentatt med hyppige mellomrom og gikk litt på skift. Cecilie og Barbara var akkurat ute i vannet da sistnevnte plutselig skrek høyt. ”Au, foten min!”
”Hva har skjedd?” ropte Rudi.
Barbara hinket opp og satte seg. Hun betraktet foten, som blødde heftig. ”Jeg må ha skåret meg på noe. Se hvordan det blør! Det er vel noen som har kastet en flaske eller noe sånt i elven.”
Rudi undersøkte såret, men fant ingen glasskår eller andre fremmedelementer. Det var også vanskelig å se noe på grunn av alt blodet.
”Stikk foten i vannet igjen, rådet Cecilie. ”Kulden får blødningen til å stanse. Hold benet i vann så lenge du orker. Så skal jeg stikke og hente plaster." Hun løp opp til teltet .
”Såret er temmelig dypt,” sa Cecilie da hun kom tilbake igjen. ”Nå legger jeg på en kompress og fester med plaster. Og så legger du benet høyt. Der, på den steinen.” Barbara adlød.
Varmen ble til slutt uutholdelig, selv nede ved vannet. Vi bestemte oss for å gå og ta en is i landsbyen. Rudi og Cecilie støttet Barbara, som hinket i vei.
Den hyggelige restauranten var kjølig og behagelig, den nydelige nøtteisen svalende. Vi ble litt døsige der vi satt, og den berømmelige roen senket seg over vårt firemannsbord. Etter isen bestilte vi leskende øl og nøyde oss ikke bare med ett glass. Barbara slappet merkbart av; først nå la jeg merke til hvor anspent hun hadde vært. Øynene ble mattere, pupillene minndre; hun la hendene i fanget, knokene var ikke lenger så hvite og stramme.
”Se Ticino og dø!” sa jeg. ”Kanskje det er slik døden er, så sløv, behagelig. Akkurat nå har jeg ikke noe ønske om å røre meg fra flekken. Jeg tror ikke engang at en rasende tordengud med hammeren i hånden skulle fått meg til å lette på baken.!”
”Du sikter vel til Donar,” sa Barbara langsomt. ”Hva kalles han på norsk?”
”Tor. Jeg drømte om ham i natt. Han ødela en Venus-statue."
Barbara smilte til meg. ”Tor. Vet du at på tysk betyr det også et tåpelig menneske, en tosk?” Hun så skrått på Rudi og deretter på meg igjen. ”Var Donar – eller Tor – en tåpelig gud? Jeg er ikke inne i mytologien.”
”Jeg vet heller ikke så mye. Men han var vel av den koleriske typen. Og det kan kanskje av og til være tåpelig å reagere med raseri?”
”I stedet for å snakke ut, mener du? Eller godta tingene som de er. Ja.” Hun smilte til meg. Og tilføyde plutselig: ”Jeg er glad for at dere holder oss med selskap. Til i morgen. Da skulle dere jo dra videre, ikke sant?” Pupillene hennes utvidet seg igjen, ble nesten unormalt store. Jeg ble litt forundret, men var samtidig noe sløvet av ølet jeg hadde inntatt og bare nikket. Jo, vi skulle dra videre dagen etter. Venezia var neste mål.
Like etter brøt vi opp. Dagen hadde nok en gang blitt til kveld, og teltene våre lå slik vi hadde forlatt dem. Barbara insisterte på at vi skulle gå ned til elven og tenne et bål. Hun støttet seg til Cecilie der hun hinket nedover.
Bålet ble tent, sanger ble sunget. Himmelen ble mørkere, svartere. Til slutt skimtet vi bare hverandres ansikter, opplyst av flammene. Barbara satt ved siden av meg. Da Rudi gikk bort i buskene for å late vannet, lente hun seg inntil meg og hvisket: ”Jeg mente det jeg sa i sted. Det er godt dere er her. Men nå har jeg bestemt meg. Jeg drar i morgen. Dette går ikke lenger. Rudi vet det også. Jeg må fortelle ham det i kveld. Nå har vi det nesten godt, og da bør man gjøre alvor av kuttet.” Jeg fikk ikke spurt henne om noe. Rudi kom tilbake igjen. Øynene hans var mørke trass i gjenskinnet fra bålet.
Vi delte noen flasker vin, vi sang noen flere sanger, vi tidde og lyttet til Maggias brus. Så tok vi farvel, for det var ikke sikkert at Barbara og Rudi ville være der i morgen tidlig, da Cecilie og jeg skulle reise. Til slutt søkte vi tilbake til hulene våre.
”Jeg håper at tordenguden ikke kommer i natt,” sa jeg til Cecilie da vi hadde pakket oss ned i soveposene. "Vet du forresten hva Barbara sa?" Men Cecilie svarte ikke, hun sov. Så lokket elven også meg inn i drømmeland, og brusingen ”jentok hviskende sangene vi hadde sunget.
Da jeg våknet, hørte jeg ikke lenger bruset fra elven. Det var noen som brølte. Brølte så høyt at jeg syntes jeg befant meg på landingsstripen idet et fly lander.
Brum, brum, brum, brøøøl ... Brum, brum, brum, brøøøl ... Det var Tor som hamret i stykker et helt galleri av Venus-statuer. Det uendelig svarte mørket ga etter for det plutselige platinalyset. Så kom brølet igjen, enda sterkere nå. Det er krig, tenkte jeg uklart. Jeg befinner meg i en bombekjeller. Men jeg befinner meg jo egentlig helt syd i Sveits.Jeg ristet meg våken. Det var tordenguden som hadde kommet.
”Cecilie,” ropte jeg, ”Cecilie, hvor er du? Jeg hørte ikke min egen stemme i brølet som skylte over meg, men så lynte det igjen, og da så jeg henne. Hun satt sammenkrøpet i det ene hjørnet av teltet og skalv.
”Jeg er så redd, Mona!” ropte hun da det ble stille en kort stund. ”Vi er like ved vannet. Og tenk om det slår ned i transformatoren eller noe sånt!”
”Jeg er også redd,” ropte jeg, ”men jeg tør ikke gå ut heller! Har vi ikke noe vin igjen?” Det var bekende mørkt igjen, og et nytt brak kom da jeg rotet i sekken og famlet etter korketrekkeren. ”Det er sikkert ikke så farlig; det er bare fjellene som gir sånn gjenlyd, men nå har jeg i alle fall tenkt å helle i meg en angstfordriver."
Svisj – det var som å skru på en bryter. Jeg satt ferdig med flasken og krusene og skvulpet i vin. Cecilie fikk det ene kruset, og da det dundret og braket igjen, helte vi i oss væsken. Det hjalp, det hjalp så utrolig godt! Da bråket stilnet litt, hørte vi et skrik fra det andre teltet.
”Det er visst ikke bare vi som er redde,” sa jeg. ”Kanskje vi skal gå og tilby dem et glass?”
”Du sa jo at du ikke våget å gå ut,” sa Cecilie, ”og det gjør søren ikke jeg heller! De får bare klare seg – med eller uten vin.”
Da vi hadde fått i oss innholdet i vinflasken, hadde brølene begynt å avta i styrke. Og plutselig kom regnet! Det skylte ned; det føltes som om teltet sto rett under Vøringsfossen. Velsignede regn, det bidro i likhet med vinen til å jage redselen på flukt.
”Sånn, nå er det over,” smilte jeg litt dumt. ”Vi var visst ganske hysteriske.”
”Og nå er jeg tilsvarende trett,” sa Cecilie. ”Men den vinen var sannelig redningen! Natta."
Plipp-plopp, plippp-plopp, plaskeplask. Pianospillet på teltduken var som en av Chopins nocturner som lullet meg tilbake dit hvor jeg kom fra.
Regnet vekket meg. Nei. Det var noen som banket på teltduken. Jeg blunket vekk rødvinsdisen. Da jeg endelig kom meg opp av soveposen og fikk åpnet teltet, ble jeg møtt av det landskapet som møter en når det har regnet om natten og solen speiler seg forfengelig i myriadene av vanndråper som glitrer som små krystallglass i alt det grønne, saftige. Men det var ikke naturen jeg så etter. Hvor var mennesket?
Der gikk hun, litt oppe i veien, iført det røde, lange skjørtet og med et skjerf som dekket den ditto hårprakten.
”Barbara!” ropte jeg. ”Drar du nå?”
Hun snudde seg ikke, bare vinket til meg og fortsatte.
”Da mente hun altså det hun sa,” mumlet jeg.
”Hva?” mumlet Cecilie.
Jeg fortalte henne hva Barbara hadde hvisket til meg kvelden før. ”Rudi har det sikkert ikke helt godt nå,” tilføyde jeg. ”Best å ikke forstyrre ham. Vi går og kjøper mat, hva? Neste buss går ikke før om en time.”
Da vi kom tilbake igjen, hadde Rudi stått opp. Han så dyster ut. Nedtrykt. Jeg visste hvorfor.
”Så du overlevde tordenværet!” ropte jeg. ”Du ser litt pjuskete ut. Regnet det inn i teltet deres?”
Han så uutgrunnelig på meg. ”Ja,” sa han langsomt. ”Det gjorde det faktisk.” Han tidde. Så tok han liksom sats. ”Vi ble klissbløte. Barbara gikk for å leie et rom. Hun ville tørke klærne sine og ta et varmt bad. Selv blir jeg her ved teltet.”
Neivel, tenkte jeg, hvis du vil holde på masken ... Jeg nevnte ikke hva Barbara hadde betrodd meg. Stakkars, Rudi, det var nok best slik. Sikkert like bra at vi reiste nå. Så fikk han være i fred med sine tanker og sorger.
Da vi hadde tatt ned teltet og pakket sekkene, vinket vi hadet til Rudi og gikk til bussholdeplassen.
Ristingen på bussen var like ille. Kunne den bare riste litt klarhet inn i hjernen min, tenkte jeg for meg selv. Det var noe som ikke stemte ... Det var et bilde jeg ikke ble kvitt.
”Cecilie ...,” sa jeg, men tidde igjen.
”Ja?” Cecilie snudde seg vekk fra vinduet.
”Nei ... jeg vet ikke ... det er noe. Så du at Barbara gikk?”
”Nei, jeg hørte bare at du ropte etter henne. Hvordan det?”
”Det er dette bildet i hodet mitt; det er noe galt med det, men jeg kommer ikke på hva. Jeg satt akkurat og ønsket at bussen kunne pusleriste sammen bitene.”
”Det eneste ristingen gjør med meg denne gangen er å gi meg appetitt,” forkynte Cecilie. ”Kan vi ikke gå og spise når vi kommer til Locarno?”
I det samme fikk jeg øye på et skilt på venstre side. Pizzeria sto det. Jeg trakk spontant i snoren og bussen stanset. Vi befant oss i Ronchini. Vi trasket de få meterne tilbake til pizzeriaen og slo oss ned i hagen. Snart satt vi med velfylte ølkrus og duftende varm ”italiensk pannekake” foran oss.
Jeg stirret ned på min Pizza Margherita, holdt i de italienske nasjonalfargene hvitt, grønt og rødt. Hviss - Barbaras hvite, stramme knoker. Grønt - øynene hennes, et eiendommelig lys i dem, redsel? Rødt - det røde skjørtet, det røde håret, det røde blodet som hadde strømmet fra foten hennes. Håret! Foten hennes!
Hun hadde hatt et skjerf om håret i dag tidlig. Hun hadde ikke haltet ... Lite trolig at foten hadde blitt bra igjen så raskt. Og bakfra var det umulig å se forskjell på dem ... Skriket vi hadde hørt ... Barbara, som ville forlate Rudi ... Var det virkelig Barbara jeg hadde sett gå i morges. Var det Rudi iført Barbaras skjørt ... Men hvorfor skulle han gjøre noe slikt? Hvorfor, hvis ikke ...
Bildet stemte endelig, men det hadde fått en svart ramme.
Hadde tordenguden knust Venus-statuen?
Vi fikk aldri vite det.
Både Barbaras og Rudis lik ble funnet i elven. Om enn ikke på samme sted. Det hadde gått hardest ut over Barbara; hun hadde et stygt sår i hodet. De sveitsiske avisene beskrev det som en tragisk ulykke. Den unge kvinnen hadde formodentlig snublet og slått hodet mot en stein i elven. Den unge mannen hadde antagelig prøvd å redde henne og selv druknet.
Alle avisartiklene sluttet med en innstendig anmodning: Vær forsiktig med bading i elven. Maggia er kjent for å være uberegnelig.
Synd kan være så mangt. Vrede er jo en av de syv dødssyndene...
Etter dette er man bare nødt til å innta den virkelig vidunderlige nøtteisen samt nøttevin.
NØTTEIS
70 g melis
200 g malte hasselnøtter
100 g nougatsjokolade
5 dl kremfløte
Stivpisk fløten. Skjær inn melis, nøtter og revet sjokolade. Fyll dette i en form og sett den i fryseren i 3-4 timer. Ta den ut og rør av og til under innfrysingsprosessen.
Smaker helt som i Ticino! Jeg har prøvd!
Og så:
HASSELNØTTVIN
1 håndfull lysegrønne, knapt modne hasselnøtter
1 håndful hasselblader
35 cl brennevin 40%
1 flaske hvitvin
3 dl sukker
1 dl vann
Plukk nøtter og blader, skyll og la dem tørke. Legg dem i en glasskrukke og hell over sprit. La det stå i en uke. Hell over en flaske hvitvin og la stå ytterligere en uke. Sil vekk blader og nøtter. Kok en sukkerlake, avkjøl og bland den med drikken. Tapp på flasker, kork og lagre i minst 3-4 måneder før syndefall.
Etter en anstrengende dag på toget fra Bern til Locarno, med en ryggsekk som føltes tyngre for hver omstigning, steile seter som krevet linjalrett ryggrad og den dampende heten man finner på tog der en av medpassasjerene har friskluftsfobi og nekter en å åpne vinduet, gled vi svettende inn på informasjonskontoret.
Ved egen hjelp og ikke sistnevntes fant vi bussen til Valle di Maggia. Bussturer kan være riktig fornøyelige; så ikke denne – sjåføren var nemlig vant til veien og manglet følgelig den påkrevde respekten for naturens uregelmessigheter, som menneskene ofte forsøker å temme og jevne og like ofte mislykkes med. I Cavergno steg vi av; kropp og sjel protesterte mot mer risting.
Ettermiddagen var så kvelende het som den kan bli sommerstid i de sydlige regioner – men se, Maggia var like ved! Frisk og fyrrig, en iskald, mannhaftig gudinne fra fjellene; den lokket og dro. Men – som den gamle dikteren kanskje ville ha sagt om han hadde vært der: ”Vogt dig, barn, for elvens strømme. Farligt, farligt der at drømme." Nå var riktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukket føttene nedi. Det er forresten mulig at de drømte; sovnet gjorde de i alle fall.
Da vi hadde trukket undersåttene opp av de våte kaskadene og det var mulig å bevege tærne igjen, bega vi oss et stykke opp i skråningen, der ryggsekker og telt ventet. Et ideelt sted å slå leir. Noen skritt fra elven, kun adskilt av et tett buskas, i ly for veien og trafikken – som ikke var særlig utpreget, det var stort sett den ristende bussen som frekventerte denne ferdselsåren skapt av mennesker – og rett under en transformator, noe vi imidlertid ikke la merke til. Ikke i begynnelsen.
Å sette opp et telt hadde vi øvelse i, og etter å ha plassert det slik at vi unngikk morgensolen, kunne vi legge oss ved Maggias bredd, strekke våre slitne lemmer og innstille ørene på elvebrus i stedet for togets monotone dunketi-dunk, dunketi-dunk (for øvrig fremragende sovemedisin om plass beskaffenhet og medpassasjerer tillater det).
Etter et par timer ble skyggene lengre; solen brant ikke så intenst, og vi begynte så smått å lengte etter fast og flytende føde.
Vi trasket oppover skråningen, skilte grenene i buskaset, og så – ikke bare vårt eget grønne telt, men et ditto mindre. Ut fra dette stakk to hoder; det ene så rødt at hårfargen umulig kunne være medfødt; det andre et krus i svar. Hodene hadde kropper også. De kom nå kravlende ut av teltåpningen, forbløffende like av bygning, tatt i betraktning at det dreide seg om en mann og en kvinne. Begge var relativt lave og spede, med lange, tynne armer og hender som vinket til oss. Og begge smilte.
”De ser vennligsinnede ut,” sa jeg til Cecilie idet vi nærmet oss det synkrone paret.
”Skinnet kan bedra,” hvisket Cecilie. Cecilie var ganske skeptisk av seg, noe som kunne være en fordel innimellom.
”Hi,” begynte den unge mannen på engelsk. ”Where do you guys come from?”
Han skulle vel ikke være blind? Tenkte jeg, selv om det mørke og forunderlig intense blikket tydet på noe annet. Utenfor teltet sto nemlig ryggsekkene våre, og det norske flagget utgjorde nesten hele forsiden. Nåja, kanskje han ikke var så vel bevandret innen nasjonalfargene.
”Norway,” svarte jeg og besvarte de to unge menneskenes smil. ”How about you?”
De viste seg å komme fra Köln og het Rudi og Barbara. Rudi var det mørke bustehodet med blikket, Barabara hans hennafargede motstykke med skjørt i samme nyanse. Hennes grønne såkalte katteøyne sto for øvrig ikke tilbake i styrke.
Nå snakker både Cecilie og jeg tysk, og det er ofte mye enklere å bruke et språk som i alle fall den ene parten har fått inn med morsmelken – da unngår man ofte misforståelser som kan føre til både det ene og det andre – så vi konsentrerte oss om dette tungemålet.
Dagens hete hadde nå definitivt veket plass for den kjølige kveldsluften, og etter å ha utveklset data, forsikret hverandre om at de andres nærvær ikke forstyrret og meddelt at vi satte pris på selskap, krysset vi i samlet tropp veien og bega oss til landsbyen like ved, der vi gikk til innkjøp av et par flasker Merlot, ferskt Pane reale, tomater, pølser og Formaggio Valmaggia.
Nede ved elven tente vi bål, grillet pølsene og nøt dem sammen med resten av maten og den herlige rødvinen. Varmen fra bålet og tykke gensere holdt den overraskende nattekulden unna. Musikk! Ropte våre sinn, og da Rudi hentet gitaren og sang sin versjon av ktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukke”Things are like coming my way,” var det liksom ingenting som manglet. Barbaras øyne funklet som grønne diamanter i skinnet fra flammene; av og til møtte de Rudis, og da gnistret de til, noe jeg tolket som heftige følelser, særlig da hans mørke ble enda mer sigøynersvarte. Jeg følte meg nesten vemodig, savnet den armen som alltid ligger rundt en i kjærlighetsromanene. Men har fantet det kun to sådanne, og dem betraktet nok Barbara som sin eiendom. Pussig nok virket hun heller motvillig da Rudi sa at han ville gå og legge seg. Hun nølte litt, men fulgte så etter ham.
”Hyggelige mennesker,” sa jeg lett. ”Slett ikke bare opptatt av hverandre, som så mange andre par.”
”Mhm,” istemte Cecilie, ”i forbløffende grad. La du merke til at de nesten bare henvendte seg til oss? At de ikke snakket sammen, mener jeg.”
”Og når de gjorde det, var det liksom noe intenst i luften,” svarte jeg. ”Nesten som om de konkurrerte med gnistene fra bålet. Har vel noe med kjærlighet og hat og så videre å gjøre.”
”Hvorfor sier du hat? Har du inntrykk av at de hater hverandre?”
”Nei, det er bare sånt man sier. Kjærlighet og hat hører sammen, gjør det ikke det, da? Ordet falt meg bare inn.” Sa jeg og gjespet. ”Som du skjønner, så er jeg trett. Het dag og kjølig natt, det gjør Mona ganske matt.”
Cecilie lo. ”Ja, det var en deilig dag, men tenk nu er den over...”
”... og alle som er riktig snill’, de ligger nu og sover!” sa vi i kor. Og så slukket vi bålet og tuslet opp til teltet.
Det rullet en svak torden over himmelen da vi lå i kokong-soveposene våre. Den ga ekko mot fjellene og forsvant nedover dalen med et svakt drønn som akkompagnerte Maggias brus. Jeg sovnet og drømte kaotiske drømmer om tordenguden Tor som fôr over himmelen og slo i stykker en Venus-statue med hammeren sin. Det måtte være kombinasjonen av nesten-italienske omgivelser og tordenen som fremkalte disse bildene, tenkte jeg da jeg våknet. Til strålende solskinn.
Fra Barbara og Rudis telt hørtes hissige stemmer – det var nok de som hadde vekket meg. Jeg skrellet av meg soveposen og sparket borti Cecilie, som også befridde seg for unødige tekstiler. Vi gadd ikke forstyrre turtelduene – eller kamphanene – men grep håndkle og såpe og lusket ned til elven.
Maggia var fremdeles fosser og juv og isvann; fjellene hadde det samme melisdrysset; klippene glinset marmorblekt i gulltrådene himmellyset ødslet med. Dagen var så klar som en transparent silkestrømpe.
Litt lenger nede var det et klippefremspring. Dette brukte en liten sideelv som springbrett og ga fra seg en bløt vannstråle som passet vårt temperament bedre enn det iskalde fjellvannbruset. Det var bare å legge seg under fremspringet og nyte den herligste naturdusj.
Forfrisket vandret vi tilbake til teltet igjen. Nå var det stille i det andre, men om litt tittet Rudis hode frem og inviterte på frokost.
”Hvor er Barbara?” spurte Cecilie da vi satt utenfor teltet deres. ”Sover hun ennå?”
”Barbara gikk en tur,” svarte Rudi. Han så ned mot elven og sa ikke mer.
"Det der med tur hørtes ikke dumt ut," sa Cecilie da vi hadde spist. "Noen som har lyst til å være med?"
Rudi bare ristet på hodet; han virket ikke særlig munter i dag. Det var stort sett Cecilie og jeg som hadde pratet under måltidet.
Jeg karret meg imidlertid på bena og bestemte meg for å være sporty – det var nemlig en sportsprestasjon, for nå hadde solen blitt meget varm igjen.
"Skal vi gå tilbake igjen?" spurte jeg ydmykt etter en halvtimes tid. "Det er så skrekkelig hett. Lummert. Kanskje det blir skikkelig tordenvær i kveld."
”La oss ikke håpe det,” sa Cecilie. ”Like før vi gikk, la jeg merke til at vi har plassert oss rett under en transformator. Jeg har ingen anelse om det har noe å si, men... Og jeg er for lat til å flytte teltet.”
”Jeg også. Vi tar sjansen. Og nå går vi og avkjøler oss i elven!”
I skyggen av teltet lå Barbara og Rudi og sov. Hånd i hånd.
”De er visst venner igjen,” forkynte Cecilie og lo litt. Det vekket dem.
”Vi skal ned til elven og fukte labbene,” ropte jeg. ”Blir dere med?”
Det gjorde de.
Vi vasset rundt i isvannet så lenge vi orket og trakk så opp på land igjen. Dette ble gjentatt med hyppige mellomrom og gikk litt på skift. Cecilie og Barbara var akkurat ute i vannet da sistnevnte plutselig skrek høyt. ”Au, foten min!”
”Hva har skjedd?” ropte Rudi.
Barbara hinket opp og satte seg. Hun betraktet foten, som blødde heftig. ”Jeg må ha skåret meg på noe. Se hvordan det blør! Det er vel noen som har kastet en flaske eller noe sånt i elven.”
Rudi undersøkte såret, men fant ingen glasskår eller andre fremmedelementer. Det var også vanskelig å se noe på grunn av alt blodet.
”Stikk foten i vannet igjen, rådet Cecilie. ”Kulden får blødningen til å stanse. Hold benet i vann så lenge du orker. Så skal jeg stikke og hente plaster." Hun løp opp til teltet .
”Såret er temmelig dypt,” sa Cecilie da hun kom tilbake igjen. ”Nå legger jeg på en kompress og fester med plaster. Og så legger du benet høyt. Der, på den steinen.” Barbara adlød.
Varmen ble til slutt uutholdelig, selv nede ved vannet. Vi bestemte oss for å gå og ta en is i landsbyen. Rudi og Cecilie støttet Barbara, som hinket i vei.
Den hyggelige restauranten var kjølig og behagelig, den nydelige nøtteisen svalende. Vi ble litt døsige der vi satt, og den berømmelige roen senket seg over vårt firemannsbord. Etter isen bestilte vi leskende øl og nøyde oss ikke bare med ett glass. Barbara slappet merkbart av; først nå la jeg merke til hvor anspent hun hadde vært. Øynene ble mattere, pupillene minndre; hun la hendene i fanget, knokene var ikke lenger så hvite og stramme.
”Se Ticino og dø!” sa jeg. ”Kanskje det er slik døden er, så sløv, behagelig. Akkurat nå har jeg ikke noe ønske om å røre meg fra flekken. Jeg tror ikke engang at en rasende tordengud med hammeren i hånden skulle fått meg til å lette på baken.!”
”Du sikter vel til Donar,” sa Barbara langsomt. ”Hva kalles han på norsk?”
”Tor. Jeg drømte om ham i natt. Han ødela en Venus-statue."
Barbara smilte til meg. ”Tor. Vet du at på tysk betyr det også et tåpelig menneske, en tosk?” Hun så skrått på Rudi og deretter på meg igjen. ”Var Donar – eller Tor – en tåpelig gud? Jeg er ikke inne i mytologien.”
”Jeg vet heller ikke så mye. Men han var vel av den koleriske typen. Og det kan kanskje av og til være tåpelig å reagere med raseri?”
”I stedet for å snakke ut, mener du? Eller godta tingene som de er. Ja.” Hun smilte til meg. Og tilføyde plutselig: ”Jeg er glad for at dere holder oss med selskap. Til i morgen. Da skulle dere jo dra videre, ikke sant?” Pupillene hennes utvidet seg igjen, ble nesten unormalt store. Jeg ble litt forundret, men var samtidig noe sløvet av ølet jeg hadde inntatt og bare nikket. Jo, vi skulle dra videre dagen etter. Venezia var neste mål.
Like etter brøt vi opp. Dagen hadde nok en gang blitt til kveld, og teltene våre lå slik vi hadde forlatt dem. Barbara insisterte på at vi skulle gå ned til elven og tenne et bål. Hun støttet seg til Cecilie der hun hinket nedover.
Bålet ble tent, sanger ble sunget. Himmelen ble mørkere, svartere. Til slutt skimtet vi bare hverandres ansikter, opplyst av flammene. Barbara satt ved siden av meg. Da Rudi gikk bort i buskene for å late vannet, lente hun seg inntil meg og hvisket: ”Jeg mente det jeg sa i sted. Det er godt dere er her. Men nå har jeg bestemt meg. Jeg drar i morgen. Dette går ikke lenger. Rudi vet det også. Jeg må fortelle ham det i kveld. Nå har vi det nesten godt, og da bør man gjøre alvor av kuttet.” Jeg fikk ikke spurt henne om noe. Rudi kom tilbake igjen. Øynene hans var mørke trass i gjenskinnet fra bålet.
Vi delte noen flasker vin, vi sang noen flere sanger, vi tidde og lyttet til Maggias brus. Så tok vi farvel, for det var ikke sikkert at Barbara og Rudi ville være der i morgen tidlig, da Cecilie og jeg skulle reise. Til slutt søkte vi tilbake til hulene våre.
”Jeg håper at tordenguden ikke kommer i natt,” sa jeg til Cecilie da vi hadde pakket oss ned i soveposene. "Vet du forresten hva Barbara sa?" Men Cecilie svarte ikke, hun sov. Så lokket elven også meg inn i drømmeland, og brusingen ”jentok hviskende sangene vi hadde sunget.
Da jeg våknet, hørte jeg ikke lenger bruset fra elven. Det var noen som brølte. Brølte så høyt at jeg syntes jeg befant meg på landingsstripen idet et fly lander.
Brum, brum, brum, brøøøl ... Brum, brum, brum, brøøøl ... Det var Tor som hamret i stykker et helt galleri av Venus-statuer. Det uendelig svarte mørket ga etter for det plutselige platinalyset. Så kom brølet igjen, enda sterkere nå. Det er krig, tenkte jeg uklart. Jeg befinner meg i en bombekjeller. Men jeg befinner meg jo egentlig helt syd i Sveits.Jeg ristet meg våken. Det var tordenguden som hadde kommet.
”Cecilie,” ropte jeg, ”Cecilie, hvor er du? Jeg hørte ikke min egen stemme i brølet som skylte over meg, men så lynte det igjen, og da så jeg henne. Hun satt sammenkrøpet i det ene hjørnet av teltet og skalv.
”Jeg er så redd, Mona!” ropte hun da det ble stille en kort stund. ”Vi er like ved vannet. Og tenk om det slår ned i transformatoren eller noe sånt!”
”Jeg er også redd,” ropte jeg, ”men jeg tør ikke gå ut heller! Har vi ikke noe vin igjen?” Det var bekende mørkt igjen, og et nytt brak kom da jeg rotet i sekken og famlet etter korketrekkeren. ”Det er sikkert ikke så farlig; det er bare fjellene som gir sånn gjenlyd, men nå har jeg i alle fall tenkt å helle i meg en angstfordriver."
Svisj – det var som å skru på en bryter. Jeg satt ferdig med flasken og krusene og skvulpet i vin. Cecilie fikk det ene kruset, og da det dundret og braket igjen, helte vi i oss væsken. Det hjalp, det hjalp så utrolig godt! Da bråket stilnet litt, hørte vi et skrik fra det andre teltet.
”Det er visst ikke bare vi som er redde,” sa jeg. ”Kanskje vi skal gå og tilby dem et glass?”
”Du sa jo at du ikke våget å gå ut,” sa Cecilie, ”og det gjør søren ikke jeg heller! De får bare klare seg – med eller uten vin.”
Da vi hadde fått i oss innholdet i vinflasken, hadde brølene begynt å avta i styrke. Og plutselig kom regnet! Det skylte ned; det føltes som om teltet sto rett under Vøringsfossen. Velsignede regn, det bidro i likhet med vinen til å jage redselen på flukt.
”Sånn, nå er det over,” smilte jeg litt dumt. ”Vi var visst ganske hysteriske.”
”Og nå er jeg tilsvarende trett,” sa Cecilie. ”Men den vinen var sannelig redningen! Natta."
Plipp-plopp, plippp-plopp, plaskeplask. Pianospillet på teltduken var som en av Chopins nocturner som lullet meg tilbake dit hvor jeg kom fra.
Regnet vekket meg. Nei. Det var noen som banket på teltduken. Jeg blunket vekk rødvinsdisen. Da jeg endelig kom meg opp av soveposen og fikk åpnet teltet, ble jeg møtt av det landskapet som møter en når det har regnet om natten og solen speiler seg forfengelig i myriadene av vanndråper som glitrer som små krystallglass i alt det grønne, saftige. Men det var ikke naturen jeg så etter. Hvor var mennesket?
Der gikk hun, litt oppe i veien, iført det røde, lange skjørtet og med et skjerf som dekket den ditto hårprakten.
”Barbara!” ropte jeg. ”Drar du nå?”
Hun snudde seg ikke, bare vinket til meg og fortsatte.
”Da mente hun altså det hun sa,” mumlet jeg.
”Hva?” mumlet Cecilie.
Jeg fortalte henne hva Barbara hadde hvisket til meg kvelden før. ”Rudi har det sikkert ikke helt godt nå,” tilføyde jeg. ”Best å ikke forstyrre ham. Vi går og kjøper mat, hva? Neste buss går ikke før om en time.”
Da vi kom tilbake igjen, hadde Rudi stått opp. Han så dyster ut. Nedtrykt. Jeg visste hvorfor.
”Så du overlevde tordenværet!” ropte jeg. ”Du ser litt pjuskete ut. Regnet det inn i teltet deres?”
Han så uutgrunnelig på meg. ”Ja,” sa han langsomt. ”Det gjorde det faktisk.” Han tidde. Så tok han liksom sats. ”Vi ble klissbløte. Barbara gikk for å leie et rom. Hun ville tørke klærne sine og ta et varmt bad. Selv blir jeg her ved teltet.”
Neivel, tenkte jeg, hvis du vil holde på masken ... Jeg nevnte ikke hva Barbara hadde betrodd meg. Stakkars, Rudi, det var nok best slik. Sikkert like bra at vi reiste nå. Så fikk han være i fred med sine tanker og sorger.
Da vi hadde tatt ned teltet og pakket sekkene, vinket vi hadet til Rudi og gikk til bussholdeplassen.
Ristingen på bussen var like ille. Kunne den bare riste litt klarhet inn i hjernen min, tenkte jeg for meg selv. Det var noe som ikke stemte ... Det var et bilde jeg ikke ble kvitt.
”Cecilie ...,” sa jeg, men tidde igjen.
”Ja?” Cecilie snudde seg vekk fra vinduet.
”Nei ... jeg vet ikke ... det er noe. Så du at Barbara gikk?”
”Nei, jeg hørte bare at du ropte etter henne. Hvordan det?”
”Det er dette bildet i hodet mitt; det er noe galt med det, men jeg kommer ikke på hva. Jeg satt akkurat og ønsket at bussen kunne pusleriste sammen bitene.”
”Det eneste ristingen gjør med meg denne gangen er å gi meg appetitt,” forkynte Cecilie. ”Kan vi ikke gå og spise når vi kommer til Locarno?”
I det samme fikk jeg øye på et skilt på venstre side. Pizzeria sto det. Jeg trakk spontant i snoren og bussen stanset. Vi befant oss i Ronchini. Vi trasket de få meterne tilbake til pizzeriaen og slo oss ned i hagen. Snart satt vi med velfylte ølkrus og duftende varm ”italiensk pannekake” foran oss.
Jeg stirret ned på min Pizza Margherita, holdt i de italienske nasjonalfargene hvitt, grønt og rødt. Hviss - Barbaras hvite, stramme knoker. Grønt - øynene hennes, et eiendommelig lys i dem, redsel? Rødt - det røde skjørtet, det røde håret, det røde blodet som hadde strømmet fra foten hennes. Håret! Foten hennes!
Hun hadde hatt et skjerf om håret i dag tidlig. Hun hadde ikke haltet ... Lite trolig at foten hadde blitt bra igjen så raskt. Og bakfra var det umulig å se forskjell på dem ... Skriket vi hadde hørt ... Barbara, som ville forlate Rudi ... Var det virkelig Barbara jeg hadde sett gå i morges. Var det Rudi iført Barbaras skjørt ... Men hvorfor skulle han gjøre noe slikt? Hvorfor, hvis ikke ...
Bildet stemte endelig, men det hadde fått en svart ramme.
Hadde tordenguden knust Venus-statuen?
Vi fikk aldri vite det.
Både Barbaras og Rudis lik ble funnet i elven. Om enn ikke på samme sted. Det hadde gått hardest ut over Barbara; hun hadde et stygt sår i hodet. De sveitsiske avisene beskrev det som en tragisk ulykke. Den unge kvinnen hadde formodentlig snublet og slått hodet mot en stein i elven. Den unge mannen hadde antagelig prøvd å redde henne og selv druknet.
Alle avisartiklene sluttet med en innstendig anmodning: Vær forsiktig med bading i elven. Maggia er kjent for å være uberegnelig.
Synd kan være så mangt. Vrede er jo en av de syv dødssyndene...
Etter dette er man bare nødt til å innta den virkelig vidunderlige nøtteisen samt nøttevin.
NØTTEIS
70 g melis
200 g malte hasselnøtter
100 g nougatsjokolade
5 dl kremfløte
Stivpisk fløten. Skjær inn melis, nøtter og revet sjokolade. Fyll dette i en form og sett den i fryseren i 3-4 timer. Ta den ut og rør av og til under innfrysingsprosessen.
Smaker helt som i Ticino! Jeg har prøvd!
Og så:
HASSELNØTTVIN
1 håndfull lysegrønne, knapt modne hasselnøtter
1 håndful hasselblader
35 cl brennevin 40%
1 flaske hvitvin
3 dl sukker
1 dl vann
Plukk nøtter og blader, skyll og la dem tørke. Legg dem i en glasskrukke og hell over sprit. La det stå i en uke. Hell over en flaske hvitvin og la stå ytterligere en uke. Sil vekk blader og nøtter. Kok en sukkerlake, avkjøl og bland den med drikken. Tapp på flasker, kork og lagre i minst 3-4 måneder før syndefall.
mandag 5. november 2007
Rosenblader og havskum
Kleopatra, som skal ha vært verdens vakreste kvinne i sin samtid, badet angivelig i eselmelk og rosenblader for å bevare sin skjønnhet. Og da hun skulle forføre Antonius, gjorde hun det i et vell av roser.
Fra Shakespeares drama "Antony and Cleopatra":
Cleopatra: - If it be love indeed, tell me ho much.
Antony: - There's beggary in the love that can be reckon'd.
Cleopatra: - I'll set a bourn how far to be belov'd.
Antony: - Then must thou needs find out new heaven, new earth.
Det fins knapt noen blomst som har like mange legender knyttet til seg som rosen. Og de dreier seg svært ofte om kjærlighet - og selvfølgelig synd, som i Shakespeares drama.
I følge legenden ble rosen til da Afrodite steg opp av havet. Gudene på Olympus var noen lidderlige typer, og da de så denne nakne skjønnheten, begynte de å sikle. Nå siklet ikke gudene på menneskevis. De utskilte nektar, som falt ned på jorden som regn. Og der hvor regnet falt på en plante, sprang en rose frem.
Sikle gjør man kanskje også når man leser de følgende oppskriftene. Man kan jo lage rosenfristelsene og innta dem i badekaret, som er fylt opp med rosenblader og gjerne eselmelk hvis man får tak i det. Så vidt jeg vet fins det ikke mange esler i Norge, men kanskje kumelk kan gjøre samme nytten? Etterpå må man huske på å synde med sin elskede. Eller enda bedre: Ta ham eller henne med opp i badekaret.
Den tradisjonelle rosenpuddingen inneholder ikke roser, men jeg har funnet en tysk oppskrift med duftkronbladene.
ROSENPUDDING
20 g kronblader av duftende roser vaskes forsiktig og får renne av. Stilkfestet fjernes og rosenbladene finhakkes. Bland dem med 200 g støtt kavring og fyll dette i en bolle. Dekk til. Pisk 12 eggeplommer og 200 g melis lett og luftig, tilsett 3 dl pisket kremfløte og rosenmassen samt 1 knivsodd kanel og 1 knivsodd salt. Stivpisk eggehvitene og skjær dem inn. Hell massen i en smurt og strødd form og kok puddingen ca 1 1/2 time i vannbad. Serveres med vaniljesaus.
Og man må selvsagt ha noe syndig å drikke til:
ROSELIKØR
35 cl brennevin 60%
flere håndfuller duftende rosenblader
2 dl sukkerlake
Stapp rosenblader på et norgesglass e.l. Hell over brennevin. Bytt ut bladene etter en dag og gjenta prosessen. Søt til slutt med sukkerlake.
Jeg avslutter med Bette Midler-sangen
The rose
Some say love, it is a river, that drowns the tender reed
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed
Some say love, it is a hunger, an endless aching need
I say love, it is a flower, and you, its only seed
Its the heart afraid of breaking, that never learns to dance
Its the dream afraid of waking, that never takes the chance
Its the one who wont be taken, the one who cant seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
When the night has been too lonely and the road has been too long
And you think that love is only for the lucky and the strong
Just remember that in the winter, far beneath the bitter snow
Lies the seed, that with the suns love in the spring becomes the rose.
Fra Shakespeares drama "Antony and Cleopatra":
Cleopatra: - If it be love indeed, tell me ho much.
Antony: - There's beggary in the love that can be reckon'd.
Cleopatra: - I'll set a bourn how far to be belov'd.
Antony: - Then must thou needs find out new heaven, new earth.
Det fins knapt noen blomst som har like mange legender knyttet til seg som rosen. Og de dreier seg svært ofte om kjærlighet - og selvfølgelig synd, som i Shakespeares drama.
I følge legenden ble rosen til da Afrodite steg opp av havet. Gudene på Olympus var noen lidderlige typer, og da de så denne nakne skjønnheten, begynte de å sikle. Nå siklet ikke gudene på menneskevis. De utskilte nektar, som falt ned på jorden som regn. Og der hvor regnet falt på en plante, sprang en rose frem.
Sikle gjør man kanskje også når man leser de følgende oppskriftene. Man kan jo lage rosenfristelsene og innta dem i badekaret, som er fylt opp med rosenblader og gjerne eselmelk hvis man får tak i det. Så vidt jeg vet fins det ikke mange esler i Norge, men kanskje kumelk kan gjøre samme nytten? Etterpå må man huske på å synde med sin elskede. Eller enda bedre: Ta ham eller henne med opp i badekaret.
Den tradisjonelle rosenpuddingen inneholder ikke roser, men jeg har funnet en tysk oppskrift med duftkronbladene.
ROSENPUDDING
20 g kronblader av duftende roser vaskes forsiktig og får renne av. Stilkfestet fjernes og rosenbladene finhakkes. Bland dem med 200 g støtt kavring og fyll dette i en bolle. Dekk til. Pisk 12 eggeplommer og 200 g melis lett og luftig, tilsett 3 dl pisket kremfløte og rosenmassen samt 1 knivsodd kanel og 1 knivsodd salt. Stivpisk eggehvitene og skjær dem inn. Hell massen i en smurt og strødd form og kok puddingen ca 1 1/2 time i vannbad. Serveres med vaniljesaus.
Og man må selvsagt ha noe syndig å drikke til:
ROSELIKØR
35 cl brennevin 60%
flere håndfuller duftende rosenblader
2 dl sukkerlake
Stapp rosenblader på et norgesglass e.l. Hell over brennevin. Bytt ut bladene etter en dag og gjenta prosessen. Søt til slutt med sukkerlake.
Jeg avslutter med Bette Midler-sangen
The rose
Some say love, it is a river, that drowns the tender reed
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed
Some say love, it is a hunger, an endless aching need
I say love, it is a flower, and you, its only seed
Its the heart afraid of breaking, that never learns to dance
Its the dream afraid of waking, that never takes the chance
Its the one who wont be taken, the one who cant seem to give
And the soul afraid of dying, that never learns to live
When the night has been too lonely and the road has been too long
And you think that love is only for the lucky and the strong
Just remember that in the winter, far beneath the bitter snow
Lies the seed, that with the suns love in the spring becomes the rose.
mandag 29. oktober 2007
Bittersøtt
Jeg har et bilde fra Seattle, av to busker. Det er senhøstes og tidlig morgenfrost. Den ene busken kan være en slåpetorn, med duggete, mørkeblå bær. Den andre er en rogn. De røde fruktene henger lysende i grå høstdis. Blått og rødt lokker og frister: Kom og spis meg! Nei, meg! Lar man seg forføre til å legge et av bærene på tungen, snurper munnen seg sammen, spyttsekresjonen øker dramatisk, man får tårer i øynene. Så bittert at det er på grensen til å være godt.
Slik er det også med lysten. Når man tangerer denne grensen mellom det søte og det bitre, når man befinner seg helt på bristepunktet og ikke klarer lenger, da er nytelsen størst. Vi kaller det gjerne orgasme. Og for å få orgasme, må man gi slipp, må man våge å tangere denne grensen. Mange tør ikke.
Mange tør ikke å leve, heller. De trekker seg tilbake, skjuler seg bak ferdigtygde sannheter, våger aldri å utfordre dem, våger aldri å stille spørsmål, våger aldri å sveve.
Jeg oversetter en tekst av Ma Deva Padma. Den heter "Tillit."
"Det er spennende å hoppe ut i det ukjente, selv om vi blir livredde ved tanken. Og når vår tillit når kvantesprangets nivå, trenger vi ingen spissfindige planer og forberedelser. Vi sier ikke: 'Jeg stoler på at jeg nå vet hva jeg skal gjøre. Jeg pakker kofferten min og tar den med.' Nei, vi hopper bare og tenker knapt nok over hva som vil skje. Spranget er det avgjørende, og det er spennende å falle fritt gjennom den tomme himmelen. Hva som venter på den andre siden? En myk, velgjørende deilig rosafarge, rosenblader ... hopp!"
Eller som David Lee Roth sier det:
"I get up, and nothing gets me down.
You got it tough. Ive seen the toughest around.
And I know, baby, just how you feel.
Youve got to roll with the punches to get to whats real
Oh cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Might as well jump.
Go ahead, jump. jump !
Go ahead, jump.
Aaa-ohh hey you ! how said that ?
Baby how you been ?
You say you dont know, you wont know
Until we begin.
Well cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump.
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump."
For poenget er at reven ikke hadde rett. De henger ikke så høyt, og de er ikke så sure. Og rognebærgelé er deilig til høstens vilt. Gjerne reinsdyrfilet. Epler gjør geleen syndigere og søtere.
ROGNEBÆRGELÉ MED EPLE
2 liter rognebær, ca 1 kg
1/2 kg epler
7 1/2 dl vann
9 dl sukker
Skyll bær og frukt godt. Skjær eplene i biter. Kok bær, frukt og vann til mos. Sil massen og la den stå og renne av seg i 30 minutter. Mål opp saften og kok den opp. Strø over sukkeret under omrøring og kok ytterligere 10-20 minutter. Ta en geléprøve. Ta gryten vekk fra varmen og la geleen avkjøles noe. Skum. Hell geleen på glass og la den stå og stivne. Sett på tette lokk.
Dette ble kanskje ikke syndig nok, så jeg tar med en oppskrift på rognebærlikør i samme slengen. Den har et vidunderlig lekende navn - hvis man kan leke - og er hentet fra boken "Likører med smak av natur."
LIQUEUR DE RÈVE
1 dl rognebær
35 cl brennevin 60%
2 dl sukker
1 dl vann
en bit vaniljestang
Ha frostbitte, skylte rognebær og vaniljestang på en flaske og hell over sprit. Sil av etter to uker. Kok sukkerlaken og bland. La det stå i flere måneder, og hopp så i det!
Slik er det også med lysten. Når man tangerer denne grensen mellom det søte og det bitre, når man befinner seg helt på bristepunktet og ikke klarer lenger, da er nytelsen størst. Vi kaller det gjerne orgasme. Og for å få orgasme, må man gi slipp, må man våge å tangere denne grensen. Mange tør ikke.
Mange tør ikke å leve, heller. De trekker seg tilbake, skjuler seg bak ferdigtygde sannheter, våger aldri å utfordre dem, våger aldri å stille spørsmål, våger aldri å sveve.
Jeg oversetter en tekst av Ma Deva Padma. Den heter "Tillit."
"Det er spennende å hoppe ut i det ukjente, selv om vi blir livredde ved tanken. Og når vår tillit når kvantesprangets nivå, trenger vi ingen spissfindige planer og forberedelser. Vi sier ikke: 'Jeg stoler på at jeg nå vet hva jeg skal gjøre. Jeg pakker kofferten min og tar den med.' Nei, vi hopper bare og tenker knapt nok over hva som vil skje. Spranget er det avgjørende, og det er spennende å falle fritt gjennom den tomme himmelen. Hva som venter på den andre siden? En myk, velgjørende deilig rosafarge, rosenblader ... hopp!"
Eller som David Lee Roth sier det:
"I get up, and nothing gets me down.
You got it tough. Ive seen the toughest around.
And I know, baby, just how you feel.
Youve got to roll with the punches to get to whats real
Oh cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Might as well jump.
Go ahead, jump. jump !
Go ahead, jump.
Aaa-ohh hey you ! how said that ?
Baby how you been ?
You say you dont know, you wont know
Until we begin.
Well cant you see me standing here,Ive got my back against the record machine
I aint the worst that youve seen.
Oh cant you see what I mean ?
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump.
Might as well jump. jump !
Go ahead, jump."
For poenget er at reven ikke hadde rett. De henger ikke så høyt, og de er ikke så sure. Og rognebærgelé er deilig til høstens vilt. Gjerne reinsdyrfilet. Epler gjør geleen syndigere og søtere.
ROGNEBÆRGELÉ MED EPLE
2 liter rognebær, ca 1 kg
1/2 kg epler
7 1/2 dl vann
9 dl sukker
Skyll bær og frukt godt. Skjær eplene i biter. Kok bær, frukt og vann til mos. Sil massen og la den stå og renne av seg i 30 minutter. Mål opp saften og kok den opp. Strø over sukkeret under omrøring og kok ytterligere 10-20 minutter. Ta en geléprøve. Ta gryten vekk fra varmen og la geleen avkjøles noe. Skum. Hell geleen på glass og la den stå og stivne. Sett på tette lokk.
Dette ble kanskje ikke syndig nok, så jeg tar med en oppskrift på rognebærlikør i samme slengen. Den har et vidunderlig lekende navn - hvis man kan leke - og er hentet fra boken "Likører med smak av natur."
LIQUEUR DE RÈVE
1 dl rognebær
35 cl brennevin 60%
2 dl sukker
1 dl vann
en bit vaniljestang
Ha frostbitte, skylte rognebær og vaniljestang på en flaske og hell over sprit. Sil av etter to uker. Kok sukkerlaken og bland. La det stå i flere måneder, og hopp så i det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)