Helt nøtt

Den natten det tordnet i Valle di Maggia

Etter en anstrengende dag på toget fra Bern til Locarno, med en ryggsekk som føltes tyngre for hver omstigning, steile seter som krevet linjalrett ryggrad og den dampende heten man finner på tog der en av medpassasjerene har friskluftsfobi og nekter en å åpne vinduet, gled vi svettende inn på informasjonskontoret.
Ved egen hjelp og ikke sistnevntes fant vi bussen til Valle di Maggia. Bussturer kan være riktig fornøyelige; så ikke denne – sjåføren var nemlig vant til veien og manglet følgelig den påkrevde respekten for naturens uregelmessigheter, som menneskene ofte forsøker å temme og jevne og like ofte mislykkes med. I Cavergno steg vi av; kropp og sjel protesterte mot mer risting.
Ettermiddagen var så kvelende het som den kan bli sommerstid i de sydlige regioner – men se, Maggia var like ved! Frisk og fyrrig, en iskald, mannhaftig gudinne fra fjellene; den lokket og dro. Men – som den gamle dikteren kanskje ville ha sagt om han hadde vært der: ”Vogt dig, barn, for elvens strømme. Farligt, farligt der at drømme." Nå var riktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukket føttene nedi. Det er forresten mulig at de drømte; sovnet gjorde de i alle fall.
Da vi hadde trukket undersåttene opp av de våte kaskadene og det var mulig å bevege tærne igjen, bega vi oss et stykke opp i skråningen, der ryggsekker og telt ventet. Et ideelt sted å slå leir. Noen skritt fra elven, kun adskilt av et tett buskas, i ly for veien og trafikken – som ikke var særlig utpreget, det var stort sett den ristende bussen som frekventerte denne ferdselsåren skapt av mennesker – og rett under en transformator, noe vi imidlertid ikke la merke til. Ikke i begynnelsen.
Å sette opp et telt hadde vi øvelse i, og etter å ha plassert det slik at vi unngikk morgensolen, kunne vi legge oss ved Maggias bredd, strekke våre slitne lemmer og innstille ørene på elvebrus i stedet for togets monotone dunketi-dunk, dunketi-dunk (for øvrig fremragende sovemedisin om plass beskaffenhet og medpassasjerer tillater det).
Etter et par timer ble skyggene lengre; solen brant ikke så intenst, og vi begynte så smått å lengte etter fast og flytende føde.
Vi trasket oppover skråningen, skilte grenene i buskaset, og så – ikke bare vårt eget grønne telt, men et ditto mindre. Ut fra dette stakk to hoder; det ene så rødt at hårfargen umulig kunne være medfødt; det andre et krus i svar. Hodene hadde kropper også. De kom nå kravlende ut av teltåpningen, forbløffende like av bygning, tatt i betraktning at det dreide seg om en mann og en kvinne. Begge var relativt lave og spede, med lange, tynne armer og hender som vinket til oss. Og begge smilte.
”De ser vennligsinnede ut,” sa jeg til Cecilie idet vi nærmet oss det synkrone paret.
”Skinnet kan bedra,” hvisket Cecilie. Cecilie var ganske skeptisk av seg, noe som kunne være en fordel innimellom.
”Hi,” begynte den unge mannen på engelsk. ”Where do you guys come from?”
Han skulle vel ikke være blind? Tenkte jeg, selv om det mørke og forunderlig intense blikket tydet på noe annet. Utenfor teltet sto nemlig ryggsekkene våre, og det norske flagget utgjorde nesten hele forsiden. Nåja, kanskje han ikke var så vel bevandret innen nasjonalfargene.
”Norway,” svarte jeg og besvarte de to unge menneskenes smil. ”How about you?”
De viste seg å komme fra Köln og het Rudi og Barbara. Rudi var det mørke bustehodet med blikket, Barabara hans hennafargede motstykke med skjørt i samme nyanse. Hennes grønne såkalte katteøyne sto for øvrig ikke tilbake i styrke.
Nå snakker både Cecilie og jeg tysk, og det er ofte mye enklere å bruke et språk som i alle fall den ene parten har fått inn med morsmelken – da unngår man ofte misforståelser som kan føre til både det ene og det andre – så vi konsentrerte oss om dette tungemålet.
Dagens hete hadde nå definitivt veket plass for den kjølige kveldsluften, og etter å ha utveklset data, forsikret hverandre om at de andres nærvær ikke forstyrret og meddelt at vi satte pris på selskap, krysset vi i samlet tropp veien og bega oss til landsbyen like ved, der vi gikk til innkjøp av et par flasker Merlot, ferskt Pane reale, tomater, pølser og Formaggio Valmaggia.
Nede ved elven tente vi bål, grillet pølsene og nøt dem sammen med resten av maten og den herlige rødvinen. Varmen fra bålet og tykke gensere holdt den overraskende nattekulden unna. Musikk! Ropte våre sinn, og da Rudi hentet gitaren og sang sin versjon av ktignok vannet såpass kaldt at det var vanskelig å drømme seg bort så snart man hadde stukke”Things are like coming my way,” var det liksom ingenting som manglet. Barbaras øyne funklet som grønne diamanter i skinnet fra flammene; av og til møtte de Rudis, og da gnistret de til, noe jeg tolket som heftige følelser, særlig da hans mørke ble enda mer sigøynersvarte. Jeg følte meg nesten vemodig, savnet den armen som alltid ligger rundt en i kjærlighetsromanene. Men har fantet det kun to sådanne, og dem betraktet nok Barbara som sin eiendom. Pussig nok virket hun heller motvillig da Rudi sa at han ville gå og legge seg. Hun nølte litt, men fulgte så etter ham.
”Hyggelige mennesker,” sa jeg lett. ”Slett ikke bare opptatt av hverandre, som så mange andre par.”
”Mhm,” istemte Cecilie, ”i forbløffende grad. La du merke til at de nesten bare henvendte seg til oss? At de ikke snakket sammen, mener jeg.”
”Og når de gjorde det, var det liksom noe intenst i luften,” svarte jeg. ”Nesten som om de konkurrerte med gnistene fra bålet. Har vel noe med kjærlighet og hat og så videre å gjøre.”
”Hvorfor sier du hat? Har du inntrykk av at de hater hverandre?”
”Nei, det er bare sånt man sier. Kjærlighet og hat hører sammen, gjør det ikke det, da? Ordet falt meg bare inn.” Sa jeg og gjespet. ”Som du skjønner, så er jeg trett. Het dag og kjølig natt, det gjør Mona ganske matt.”
Cecilie lo. ”Ja, det var en deilig dag, men tenk nu er den over...”
”... og alle som er riktig snill’, de ligger nu og sover!” sa vi i kor. Og så slukket vi bålet og tuslet opp til teltet.

Det rullet en svak torden over himmelen da vi lå i kokong-soveposene våre. Den ga ekko mot fjellene og forsvant nedover dalen med et svakt drønn som akkompagnerte Maggias brus. Jeg sovnet og drømte kaotiske drømmer om tordenguden Tor som fôr over himmelen og slo i stykker en Venus-statue med hammeren sin. Det måtte være kombinasjonen av nesten-italienske omgivelser og tordenen som fremkalte disse bildene, tenkte jeg da jeg våknet. Til strålende solskinn.
Fra Barbara og Rudis telt hørtes hissige stemmer – det var nok de som hadde vekket meg. Jeg skrellet av meg soveposen og sparket borti Cecilie, som også befridde seg for unødige tekstiler. Vi gadd ikke forstyrre turtelduene – eller kamphanene – men grep håndkle og såpe og lusket ned til elven.
Maggia var fremdeles fosser og juv og isvann; fjellene hadde det samme melisdrysset; klippene glinset marmorblekt i gulltrådene himmellyset ødslet med. Dagen var så klar som en transparent silkestrømpe.
Litt lenger nede var det et klippefremspring. Dette brukte en liten sideelv som springbrett og ga fra seg en bløt vannstråle som passet vårt temperament bedre enn det iskalde fjellvannbruset. Det var bare å legge seg under fremspringet og nyte den herligste naturdusj.
Forfrisket vandret vi tilbake til teltet igjen. Nå var det stille i det andre, men om litt tittet Rudis hode frem og inviterte på frokost.
”Hvor er Barbara?” spurte Cecilie da vi satt utenfor teltet deres. ”Sover hun ennå?”
”Barbara gikk en tur,” svarte Rudi. Han så ned mot elven og sa ikke mer.
"Det der med tur hørtes ikke dumt ut," sa Cecilie da vi hadde spist. "Noen som har lyst til å være med?"
Rudi bare ristet på hodet; han virket ikke særlig munter i dag. Det var stort sett Cecilie og jeg som hadde pratet under måltidet.
Jeg karret meg imidlertid på bena og bestemte meg for å være sporty – det var nemlig en sportsprestasjon, for nå hadde solen blitt meget varm igjen.
"Skal vi gå tilbake igjen?" spurte jeg ydmykt etter en halvtimes tid. "Det er så skrekkelig hett. Lummert. Kanskje det blir skikkelig tordenvær i kveld."
”La oss ikke håpe det,” sa Cecilie. ”Like før vi gikk, la jeg merke til at vi har plassert oss rett under en transformator. Jeg har ingen anelse om det har noe å si, men... Og jeg er for lat til å flytte teltet.”
”Jeg også. Vi tar sjansen. Og nå går vi og avkjøler oss i elven!”
I skyggen av teltet lå Barbara og Rudi og sov. Hånd i hånd.
”De er visst venner igjen,” forkynte Cecilie og lo litt. Det vekket dem.
”Vi skal ned til elven og fukte labbene,” ropte jeg. ”Blir dere med?”
Det gjorde de.
Vi vasset rundt i isvannet så lenge vi orket og trakk så opp på land igjen. Dette ble gjentatt med hyppige mellomrom og gikk litt på skift. Cecilie og Barbara var akkurat ute i vannet da sistnevnte plutselig skrek høyt. ”Au, foten min!”
”Hva har skjedd?” ropte Rudi.
Barbara hinket opp og satte seg. Hun betraktet foten, som blødde heftig. ”Jeg må ha skåret meg på noe. Se hvordan det blør! Det er vel noen som har kastet en flaske eller noe sånt i elven.”
Rudi undersøkte såret, men fant ingen glasskår eller andre fremmedelementer. Det var også vanskelig å se noe på grunn av alt blodet.
”Stikk foten i vannet igjen, rådet Cecilie. ”Kulden får blødningen til å stanse. Hold benet i vann så lenge du orker. Så skal jeg stikke og hente plaster." Hun løp opp til teltet .
”Såret er temmelig dypt,” sa Cecilie da hun kom tilbake igjen. ”Nå legger jeg på en kompress og fester med plaster. Og så legger du benet høyt. Der, på den steinen.” Barbara adlød.
Varmen ble til slutt uutholdelig, selv nede ved vannet. Vi bestemte oss for å gå og ta en is i landsbyen. Rudi og Cecilie støttet Barbara, som hinket i vei.
Den hyggelige restauranten var kjølig og behagelig, den nydelige nøtteisen svalende. Vi ble litt døsige der vi satt, og den berømmelige roen senket seg over vårt firemannsbord. Etter isen bestilte vi leskende øl og nøyde oss ikke bare med ett glass. Barbara slappet merkbart av; først nå la jeg merke til hvor anspent hun hadde vært. Øynene ble mattere, pupillene minndre; hun la hendene i fanget, knokene var ikke lenger så hvite og stramme.
”Se Ticino og dø!” sa jeg. ”Kanskje det er slik døden er, så sløv, behagelig. Akkurat nå har jeg ikke noe ønske om å røre meg fra flekken. Jeg tror ikke engang at en rasende tordengud med hammeren i hånden skulle fått meg til å lette på baken.!”
”Du sikter vel til Donar,” sa Barbara langsomt. ”Hva kalles han på norsk?”
”Tor. Jeg drømte om ham i natt. Han ødela en Venus-statue."
Barbara smilte til meg. ”Tor. Vet du at på tysk betyr det også et tåpelig menneske, en tosk?” Hun så skrått på Rudi og deretter på meg igjen. ”Var Donar – eller Tor – en tåpelig gud? Jeg er ikke inne i mytologien.”
”Jeg vet heller ikke så mye. Men han var vel av den koleriske typen. Og det kan kanskje av og til være tåpelig å reagere med raseri?”
”I stedet for å snakke ut, mener du? Eller godta tingene som de er. Ja.” Hun smilte til meg. Og tilføyde plutselig: ”Jeg er glad for at dere holder oss med selskap. Til i morgen. Da skulle dere jo dra videre, ikke sant?” Pupillene hennes utvidet seg igjen, ble nesten unormalt store. Jeg ble litt forundret, men var samtidig noe sløvet av ølet jeg hadde inntatt og bare nikket. Jo, vi skulle dra videre dagen etter. Venezia var neste mål.
Like etter brøt vi opp. Dagen hadde nok en gang blitt til kveld, og teltene våre lå slik vi hadde forlatt dem. Barbara insisterte på at vi skulle gå ned til elven og tenne et bål. Hun støttet seg til Cecilie der hun hinket nedover.
Bålet ble tent, sanger ble sunget. Himmelen ble mørkere, svartere. Til slutt skimtet vi bare hverandres ansikter, opplyst av flammene. Barbara satt ved siden av meg. Da Rudi gikk bort i buskene for å late vannet, lente hun seg inntil meg og hvisket: ”Jeg mente det jeg sa i sted. Det er godt dere er her. Men nå har jeg bestemt meg. Jeg drar i morgen. Dette går ikke lenger. Rudi vet det også. Jeg må fortelle ham det i kveld. Nå har vi det nesten godt, og da bør man gjøre alvor av kuttet.” Jeg fikk ikke spurt henne om noe. Rudi kom tilbake igjen. Øynene hans var mørke trass i gjenskinnet fra bålet.
Vi delte noen flasker vin, vi sang noen flere sanger, vi tidde og lyttet til Maggias brus. Så tok vi farvel, for det var ikke sikkert at Barbara og Rudi ville være der i morgen tidlig, da Cecilie og jeg skulle reise. Til slutt søkte vi tilbake til hulene våre.
”Jeg håper at tordenguden ikke kommer i natt,” sa jeg til Cecilie da vi hadde pakket oss ned i soveposene. "Vet du forresten hva Barbara sa?" Men Cecilie svarte ikke, hun sov. Så lokket elven også meg inn i drømmeland, og brusingen ”jentok hviskende sangene vi hadde sunget.

Da jeg våknet, hørte jeg ikke lenger bruset fra elven. Det var noen som brølte. Brølte så høyt at jeg syntes jeg befant meg på landingsstripen idet et fly lander.
Brum, brum, brum, brøøøl ... Brum, brum, brum, brøøøl ... Det var Tor som hamret i stykker et helt galleri av Venus-statuer. Det uendelig svarte mørket ga etter for det plutselige platinalyset. Så kom brølet igjen, enda sterkere nå. Det er krig, tenkte jeg uklart. Jeg befinner meg i en bombekjeller. Men jeg befinner meg jo egentlig helt syd i Sveits.Jeg ristet meg våken. Det var tordenguden som hadde kommet.
”Cecilie,” ropte jeg, ”Cecilie, hvor er du? Jeg hørte ikke min egen stemme i brølet som skylte over meg, men så lynte det igjen, og da så jeg henne. Hun satt sammenkrøpet i det ene hjørnet av teltet og skalv.
”Jeg er så redd, Mona!” ropte hun da det ble stille en kort stund. ”Vi er like ved vannet. Og tenk om det slår ned i transformatoren eller noe sånt!”
”Jeg er også redd,” ropte jeg, ”men jeg tør ikke gå ut heller! Har vi ikke noe vin igjen?” Det var bekende mørkt igjen, og et nytt brak kom da jeg rotet i sekken og famlet etter korketrekkeren. ”Det er sikkert ikke så farlig; det er bare fjellene som gir sånn gjenlyd, men nå har jeg i alle fall tenkt å helle i meg en angstfordriver."
Svisj – det var som å skru på en bryter. Jeg satt ferdig med flasken og krusene og skvulpet i vin. Cecilie fikk det ene kruset, og da det dundret og braket igjen, helte vi i oss væsken. Det hjalp, det hjalp så utrolig godt! Da bråket stilnet litt, hørte vi et skrik fra det andre teltet.
”Det er visst ikke bare vi som er redde,” sa jeg. ”Kanskje vi skal gå og tilby dem et glass?”
”Du sa jo at du ikke våget å gå ut,” sa Cecilie, ”og det gjør søren ikke jeg heller! De får bare klare seg – med eller uten vin.”
Da vi hadde fått i oss innholdet i vinflasken, hadde brølene begynt å avta i styrke. Og plutselig kom regnet! Det skylte ned; det føltes som om teltet sto rett under Vøringsfossen. Velsignede regn, det bidro i likhet med vinen til å jage redselen på flukt.
”Sånn, nå er det over,” smilte jeg litt dumt. ”Vi var visst ganske hysteriske.”
”Og nå er jeg tilsvarende trett,” sa Cecilie. ”Men den vinen var sannelig redningen! Natta."
Plipp-plopp, plippp-plopp, plaskeplask. Pianospillet på teltduken var som en av Chopins nocturner som lullet meg tilbake dit hvor jeg kom fra.

Regnet vekket meg. Nei. Det var noen som banket på teltduken. Jeg blunket vekk rødvinsdisen. Da jeg endelig kom meg opp av soveposen og fikk åpnet teltet, ble jeg møtt av det landskapet som møter en når det har regnet om natten og solen speiler seg forfengelig i myriadene av vanndråper som glitrer som små krystallglass i alt det grønne, saftige. Men det var ikke naturen jeg så etter. Hvor var mennesket?
Der gikk hun, litt oppe i veien, iført det røde, lange skjørtet og med et skjerf som dekket den ditto hårprakten.
”Barbara!” ropte jeg. ”Drar du nå?”
Hun snudde seg ikke, bare vinket til meg og fortsatte.
”Da mente hun altså det hun sa,” mumlet jeg.
”Hva?” mumlet Cecilie.
Jeg fortalte henne hva Barbara hadde hvisket til meg kvelden før. ”Rudi har det sikkert ikke helt godt nå,” tilføyde jeg. ”Best å ikke forstyrre ham. Vi går og kjøper mat, hva? Neste buss går ikke før om en time.”
Da vi kom tilbake igjen, hadde Rudi stått opp. Han så dyster ut. Nedtrykt. Jeg visste hvorfor.
”Så du overlevde tordenværet!” ropte jeg. ”Du ser litt pjuskete ut. Regnet det inn i teltet deres?”
Han så uutgrunnelig på meg. ”Ja,” sa han langsomt. ”Det gjorde det faktisk.” Han tidde. Så tok han liksom sats. ”Vi ble klissbløte. Barbara gikk for å leie et rom. Hun ville tørke klærne sine og ta et varmt bad. Selv blir jeg her ved teltet.”
Neivel, tenkte jeg, hvis du vil holde på masken ... Jeg nevnte ikke hva Barbara hadde betrodd meg. Stakkars, Rudi, det var nok best slik. Sikkert like bra at vi reiste nå. Så fikk han være i fred med sine tanker og sorger.
Da vi hadde tatt ned teltet og pakket sekkene, vinket vi hadet til Rudi og gikk til bussholdeplassen.
Ristingen på bussen var like ille. Kunne den bare riste litt klarhet inn i hjernen min, tenkte jeg for meg selv. Det var noe som ikke stemte ... Det var et bilde jeg ikke ble kvitt.
”Cecilie ...,” sa jeg, men tidde igjen.
”Ja?” Cecilie snudde seg vekk fra vinduet.
”Nei ... jeg vet ikke ... det er noe. Så du at Barbara gikk?”
”Nei, jeg hørte bare at du ropte etter henne. Hvordan det?”
”Det er dette bildet i hodet mitt; det er noe galt med det, men jeg kommer ikke på hva. Jeg satt akkurat og ønsket at bussen kunne pusleriste sammen bitene.”
”Det eneste ristingen gjør med meg denne gangen er å gi meg appetitt,” forkynte Cecilie. ”Kan vi ikke gå og spise når vi kommer til Locarno?”
I det samme fikk jeg øye på et skilt på venstre side. Pizzeria sto det. Jeg trakk spontant i snoren og bussen stanset. Vi befant oss i Ronchini. Vi trasket de få meterne tilbake til pizzeriaen og slo oss ned i hagen. Snart satt vi med velfylte ølkrus og duftende varm ”italiensk pannekake” foran oss.
Jeg stirret ned på min Pizza Margherita, holdt i de italienske nasjonalfargene hvitt, grønt og rødt. Hviss - Barbaras hvite, stramme knoker. Grønt - øynene hennes, et eiendommelig lys i dem, redsel? Rødt - det røde skjørtet, det røde håret, det røde blodet som hadde strømmet fra foten hennes. Håret! Foten hennes!
Hun hadde hatt et skjerf om håret i dag tidlig. Hun hadde ikke haltet ... Lite trolig at foten hadde blitt bra igjen så raskt. Og bakfra var det umulig å se forskjell på dem ... Skriket vi hadde hørt ... Barbara, som ville forlate Rudi ... Var det virkelig Barbara jeg hadde sett gå i morges. Var det Rudi iført Barbaras skjørt ... Men hvorfor skulle han gjøre noe slikt? Hvorfor, hvis ikke ...
Bildet stemte endelig, men det hadde fått en svart ramme.
Hadde tordenguden knust Venus-statuen?

Vi fikk aldri vite det.
Både Barbaras og Rudis lik ble funnet i elven. Om enn ikke på samme sted. Det hadde gått hardest ut over Barbara; hun hadde et stygt sår i hodet. De sveitsiske avisene beskrev det som en tragisk ulykke. Den unge kvinnen hadde formodentlig snublet og slått hodet mot en stein i elven. Den unge mannen hadde antagelig prøvd å redde henne og selv druknet.
Alle avisartiklene sluttet med en innstendig anmodning: Vær forsiktig med bading i elven. Maggia er kjent for å være uberegnelig.


Synd kan være så mangt. Vrede er jo en av de syv dødssyndene...

Etter dette er man bare nødt til å innta den virkelig vidunderlige nøtteisen samt nøttevin.

NØTTEIS
70 g melis
200 g malte hasselnøtter
100 g nougatsjokolade
5 dl kremfløte

Stivpisk fløten. Skjær inn melis, nøtter og revet sjokolade. Fyll dette i en form og sett den i fryseren i 3-4 timer. Ta den ut og rør av og til under innfrysingsprosessen.

Smaker helt som i Ticino! Jeg har prøvd!

Og så:

HASSELNØTTVIN
1 håndfull lysegrønne, knapt modne hasselnøtter
1 håndful hasselblader
35 cl brennevin 40%
1 flaske hvitvin
3 dl sukker
1 dl vann

Plukk nøtter og blader, skyll og la dem tørke. Legg dem i en glasskrukke og hell over sprit. La det stå i en uke. Hell over en flaske hvitvin og la stå ytterligere en uke. Sil vekk blader og nøtter. Kok en sukkerlake, avkjøl og bland den med drikken. Tapp på flasker, kork og lagre i minst 3-4 måneder før syndefall.