Sommeren forsvant uten at jeg fikk med meg at den var der, og bjørnebærene henger vel ikke verken surt eller høyt lenger. Men siden jeg nevnte dem, kan jeg ikke bare utelukke dem, heller.
Mon tro om det ikke fins en Donald-historie der han og guttene er ute i skogen og plukker ovennevnte og plutselig finner et overmåte stort og saftig bær, som viser seg å tilhøre et brølende pelsdyr som fruktene er oppkalt etter? Og mon tro om ikke dyret brøler høyere enn i brunst idet det gripes hardt tak i den mørke, fuktige snuten for å rive den løs fra kvisten som ikke er noen?
Nå hører riktignok ikke disse endene hjemme på bloggen min. For selv om de alle går med stumpen bar, fins det ingenting man kan stikke inn noe sted og ingen steder å stikke det inn. Bortsett fra nebbet, kanskje. Kvakk-glefs.
Gateavisa, derimot, hadde i sin tid en ond og syndig og svinepelsete karikatur av Donald. Han gikk også med blottet andestjert, men jeg mener å huske at det befant seg andre ting under fjærene. Og så husket jeg plutselig hva han het, også: Ronald Duck. Kan det ha vært før Reagans tid til og med? Kan tegneserieforfatteren ha vært synsk?
Og for å få til en noenlunde elegant overgang, skal jeg for en gangs skyld gjøre et unntak og gjøre det søte mindre søtt. Men kanskje like erotisk? Hvis man tenker på å sette tennene i søtt og saftig andebryst, altså...
Blackberry Duck
3 tablespoons butter
3 tablespoons sugar
1/3 cup dry white wine
1/3 cup orange juice
2 tablespoons raspberry vinegar
1 1/4 cups frozen blackberries, thawed
1 1/4 cups canned beef broth
1/2 cup canned low-salt chicken broth
2 tablespoons Cognac or brandy
1 tablespoon pure maple syrup
4 duck breast halves with skin
Additional blackberries (optional)
Melt 2 tablespoons butter in heavy large nonstick skillet over medium-high heat. Add sugar; stir until sugar dissolves and mixture turns deep amber color, about 5 minutes. Add wine, orange juice and vinegar (mixture will bubble vigorously) and bring to boil, stirring to dissolve caramel. Add 1 1/4 cups berries and both broths and boil until sauce thickens and is reduced to about 1 cup, stirring occasionally, about 25 minutes. Strain sauce through sieve into heavy small saucepan, pressing on berries with back of spoon. Mix in Cognac and maple syrup. Set sauce aside. (Can be prepared 1 day ahead. Cover and chill.)
Preheat oven to 400°F. Trim any excess fat from duck breasts. Cut three 4-inch-long by 1/16-inch-deep lengthwise slits in skin (not meat) of duck. Season duck with salt and pepper. Heat heavy large ovenproof skillet over high heat until hot. Add duck, skin side down, and sear until brown, about 5 minutes. Turn over; cook 3 minutes. Transfer skillet to oven; continue cooking to desired doneness, about 3 minutes for medium.
Meanwhile, bring sauce to simmer over low heat. Add remaining 1 tablespoon butter and whisk just until melted. Season to taste with salt and pepper.
Spoon sauce onto plates. Slice duck and place atop sauce. Garnish with additional berries, if desired, and serve.
400 grader Fahrenheit er cirka 200 grader Celsius.
Akk, som jeg ønsker at jeg kunne male overdådig sanselige bilder. Av blant annet bjørnebær. Så sensuelle at saftene samler seg opp i munnhulen og tungen og ganen venter på det varme fruktkjøttet.
Det kan jeg ikke, men til minne om den sommeren som ikke kom og de bærene jeg ikke spiste, selv om jeg var der de fins...
SOMMERØYA
Hav og himmel kinn mot kinn.
Motortøff og sønnavind.
Måkereir og terneskrik.
Hvite hus i hver en vik.
Sjøsprøyt over glatte skjær.
Ingen lekser. Ingen klær.
Men vet du hva det beste er?
Jo, hele øya full av
svarte
søte,
store,
bjørnebær
av Inger Hagerup
torsdag 20. september 2007
søndag 9. september 2007
Dialog med djevelen
På oppfordring legger jeg inn min lille undringsbetraktning om de himmelhelvetiske tilstander. Den inneholder jo tross alt både lakris og sjokoladelikør.
"Jeg undres," sa djevelen der han satt i sin imaginære oksehudstol og tygget på sin like imaginære lakrisstang. Han hadde nå engang en forkjærlighet for lakrisstenger, og siden det ikke fantes noen begynnelse, slutt eller begrensninger, var det bare å hente dem frem etter behov. Han smattet fornøyd.
"Hva undres du på nå, da?" spurte gud. Hun lå på det fiktive isbjørnskinnet - syntetiske, for all del; man var da skapningsvennlig her! - foran den ditto peisen og viftet med bena."
Jo," innskjøt djevelen og slukte lakrisstangen i ett jafs. "Jeg undres på hvordan de som kaller seg mennesker tenker seg et liv etter døden. Kanskje de tror at de smelter inn i kjernen med alle sine jordiske egenskaper intakt?"
"Men det gjør de jo," sa gud og viftet enda mer velbehagelig med tærne. "Hvis de vil."
"Gudskjelov - holdt jeg på å si - at jeg ikke skal holde styr på dem." Djevelen slikket seg i munnvikene. "Vi får nok hente inn noen av de virtuelle dobermanntispene våre. Ja, fårehunder for din del, selvsagt, kjære."
"Selvsagt." Gud la seg over på ryggen og strakte seg velbehagelig. "Kan du hente litt mer sjokoladelikør til meg, eller skal jeg sende bud på en av englene - de svart- eller hvitvingede?"
Djevelen reiste seg fra stolen. "Nei, det gjør jeg da så gjerne. Våre tjenere får nok å stri med. Jeg lurer på om vi ikke bør anlegge et piggtrådgjerde. Og en mur. Helst mange, kanskje. Når jeg tenker etter..."
Gud smilte kjærlig til ham. "Det er djevelsk godt at de ikke havner her på en god stund. Jeg trives så godt alene med deg og vingeflakserne, vennen min. Det er langt mer fredelig slik..."
Djevelen smilte tilbake. "Vi MÅ ikke ta imot dem, vet du. Vi KAN bare la dem være der de er."
"Nåja." Gud så filosofisk inn i peisilden. "Det kan jo være greit å få utvidet sin horisont om noen millioner år. Ja, det kan bent frem bli spennende. Vi kan dele dem inn i grupper og tildele parseller og lage hindere og andre stengsler og... det kan jo bli GØY!"
Djevelen hentet likøren samt en ny lakrisstang. Så la han seg ned ved siden av gud og stirret drømmende inn i flammene... Jo, det kunne faktisk bli riktig så gøy.
Og sannelig sier jeg eder: Jeg fant en tysk oppskrift på sjokoladelikør! Nytes med lakris til, kanskje.
SJOKOLADELIKØR
6 eggeplommer
200 g sukker
1 vaniljestang
3 dl kremfløte
200 g mørk sjokolade
1 ts kaffepulver
1 klype salt
7 dl konjakk
Rør eggeplommer, sukker og innholdet i vaniljestangen hvitt. Kok opp kremfløten. Brekk sjokoladen i biter og løs den opp i fløten sammen med kaffepulver og salt. Rør den varme fløten inn i eggeplommeblandingen. Avkjøl og bland med konjakk. Fyll likøren på en pen flaske.
"Jeg undres," sa djevelen der han satt i sin imaginære oksehudstol og tygget på sin like imaginære lakrisstang. Han hadde nå engang en forkjærlighet for lakrisstenger, og siden det ikke fantes noen begynnelse, slutt eller begrensninger, var det bare å hente dem frem etter behov. Han smattet fornøyd.
"Hva undres du på nå, da?" spurte gud. Hun lå på det fiktive isbjørnskinnet - syntetiske, for all del; man var da skapningsvennlig her! - foran den ditto peisen og viftet med bena."
Jo," innskjøt djevelen og slukte lakrisstangen i ett jafs. "Jeg undres på hvordan de som kaller seg mennesker tenker seg et liv etter døden. Kanskje de tror at de smelter inn i kjernen med alle sine jordiske egenskaper intakt?"
"Men det gjør de jo," sa gud og viftet enda mer velbehagelig med tærne. "Hvis de vil."
"Gudskjelov - holdt jeg på å si - at jeg ikke skal holde styr på dem." Djevelen slikket seg i munnvikene. "Vi får nok hente inn noen av de virtuelle dobermanntispene våre. Ja, fårehunder for din del, selvsagt, kjære."
"Selvsagt." Gud la seg over på ryggen og strakte seg velbehagelig. "Kan du hente litt mer sjokoladelikør til meg, eller skal jeg sende bud på en av englene - de svart- eller hvitvingede?"
Djevelen reiste seg fra stolen. "Nei, det gjør jeg da så gjerne. Våre tjenere får nok å stri med. Jeg lurer på om vi ikke bør anlegge et piggtrådgjerde. Og en mur. Helst mange, kanskje. Når jeg tenker etter..."
Gud smilte kjærlig til ham. "Det er djevelsk godt at de ikke havner her på en god stund. Jeg trives så godt alene med deg og vingeflakserne, vennen min. Det er langt mer fredelig slik..."
Djevelen smilte tilbake. "Vi MÅ ikke ta imot dem, vet du. Vi KAN bare la dem være der de er."
"Nåja." Gud så filosofisk inn i peisilden. "Det kan jo være greit å få utvidet sin horisont om noen millioner år. Ja, det kan bent frem bli spennende. Vi kan dele dem inn i grupper og tildele parseller og lage hindere og andre stengsler og... det kan jo bli GØY!"
Djevelen hentet likøren samt en ny lakrisstang. Så la han seg ned ved siden av gud og stirret drømmende inn i flammene... Jo, det kunne faktisk bli riktig så gøy.
Og sannelig sier jeg eder: Jeg fant en tysk oppskrift på sjokoladelikør! Nytes med lakris til, kanskje.
SJOKOLADELIKØR
6 eggeplommer
200 g sukker
1 vaniljestang
3 dl kremfløte
200 g mørk sjokolade
1 ts kaffepulver
1 klype salt
7 dl konjakk
Rør eggeplommer, sukker og innholdet i vaniljestangen hvitt. Kok opp kremfløten. Brekk sjokoladen i biter og løs den opp i fløten sammen med kaffepulver og salt. Rør den varme fløten inn i eggeplommeblandingen. Avkjøl og bland med konjakk. Fyll likøren på en pen flaske.
lørdag 1. september 2007
Seigt
Men la oss gå fra bitt til kyss - om pikekyss er syndige nok.
Nei, det er ikke Selma denne gang, men derimot marengs - de seige, eggehviterike, melisbefengte delikatesser som kleber seg til ganer og gummer og ikke minst plombene fra barndommens skoletannlegemareritt. Plomber som røskes ut én etter én hvis man er grådig og ikke nøyer seg med å suge.
Jeg må innrømme at jeg ble en smule inspirert av vår litterære VGD-salong - om den nå er aldri så engelsk, med både Chesterfields, peis og forhåpentligvis hundepels i tillegg til alt det andre som måtte vingle, vakle og flakse rundt omkring og ut og inn og tvers gjennom de røde tapetene. Og hvor the lady in white som glir uanstrengt gjennom alle fysiske barrierer formodentlig er temmelig tannløs etter nettopp dette marengsinntaket.
Angivelig skal navnet stamme fra den sveitsiske byen Meiringen, hvor en viss konditor med forkjærlighet for både kvinnelepper og -lår serverte dem til sine utvalgte gjester av den underlige, feminine arten. Formodentlig lot han seg også inspirere av et par kroppsdeler som menn gjerne finner forlokkende, skal man dømme etter utformingen. Man kan jo gjøre dem enda likere originalen ved å plassere et cocktailbær på hver godbit.
Og hvor vidunderlig enhjørningsstangende er det ikke når man oppdager at Kumquat Meringue (som en viss kvinne prøvde å ro seg unna det virkelig syndige cumshot med) er et litterært magasin viet Richard Brautigan. Og jeg drømmer om San Francisco igjen, og om the beat poets og bokhandelen til Lawrence Ferlinghetti, bare fordi det fins en connection der, og fordi alt henger sammen, akkurat som seige marengs og gamle plomber.
Og siden vi nå skal være dryppende syndige, tar jeg med et dikt av ham - av Richard - som minner meg om en jeg kjenner nå og kanskje kjente i et annet liv, hvis livet fins.
I've Never Had It Done So Gently Before
The sweet juices of your mouth
are like castles bathed in honey.
I've never had it done so gently before.
You have put a circle of castles
around my penis and you swirl them
like sunlight on the wings of birds.
Richard Brautigan
Og så forter jeg meg å bli prosaisk, for merkelig nok fant jeg en oppskrift som ligger akkurat riktig på tungen - inklusive cocktailbær. Syndig-rart, ikke sant?
Christiania-bohemens marengs
4 æggehvider
2 1/2 dl. sukker
et par dråber eddike
1 tsk. pulverkaffe
125 g. god mørk chokolade
2 dl. piskefløde
2 spsk. kakaolikør
6 cocktailbær
Pisk æggehviderne til hårdt skum med 1 dl af sukkeret og et par dråber eddike.
Eddiken bevirker, at hviderne bliver hurtigere stive, og marengsen holder faconen bedre under bagningen.
Pisk til massen er så fast, at du kan vende skålen op og ned.
Vend forsigtigt resten af sukkeret samt pulverkaffen i.
Fyld en kagesprøjte med stjerneformet mundstykke med massen og sprøjt 12 spiraler, ca 6 cm brede, på bagepapiret.
Papiret må ikke være smurt, så flyder marengsene ud.
Bag marengsene ved 100-125°C på midterste rille i ca 45-60 min, til de er lette og slipper papiret. Lad dem blive kolde.
Smelt chokoladen i en skål over vandbad.
Dyp undersiden af marengsen i den smeltede chokolade og lad det stivne.
Pisk fløden til skum og smag den til med kakaolikøren.
Sprøjt en flødeskumsspiral på 6 af marengsene og læg de andre over. Pynt hver marengs med en roset af flødeskum og et cocktailbær.
Hmmm... mmmm...
Nei, det er ikke Selma denne gang, men derimot marengs - de seige, eggehviterike, melisbefengte delikatesser som kleber seg til ganer og gummer og ikke minst plombene fra barndommens skoletannlegemareritt. Plomber som røskes ut én etter én hvis man er grådig og ikke nøyer seg med å suge.
Jeg må innrømme at jeg ble en smule inspirert av vår litterære VGD-salong - om den nå er aldri så engelsk, med både Chesterfields, peis og forhåpentligvis hundepels i tillegg til alt det andre som måtte vingle, vakle og flakse rundt omkring og ut og inn og tvers gjennom de røde tapetene. Og hvor the lady in white som glir uanstrengt gjennom alle fysiske barrierer formodentlig er temmelig tannløs etter nettopp dette marengsinntaket.
Angivelig skal navnet stamme fra den sveitsiske byen Meiringen, hvor en viss konditor med forkjærlighet for både kvinnelepper og -lår serverte dem til sine utvalgte gjester av den underlige, feminine arten. Formodentlig lot han seg også inspirere av et par kroppsdeler som menn gjerne finner forlokkende, skal man dømme etter utformingen. Man kan jo gjøre dem enda likere originalen ved å plassere et cocktailbær på hver godbit.
Og hvor vidunderlig enhjørningsstangende er det ikke når man oppdager at Kumquat Meringue (som en viss kvinne prøvde å ro seg unna det virkelig syndige cumshot med) er et litterært magasin viet Richard Brautigan. Og jeg drømmer om San Francisco igjen, og om the beat poets og bokhandelen til Lawrence Ferlinghetti, bare fordi det fins en connection der, og fordi alt henger sammen, akkurat som seige marengs og gamle plomber.
Og siden vi nå skal være dryppende syndige, tar jeg med et dikt av ham - av Richard - som minner meg om en jeg kjenner nå og kanskje kjente i et annet liv, hvis livet fins.
I've Never Had It Done So Gently Before
The sweet juices of your mouth
are like castles bathed in honey.
I've never had it done so gently before.
You have put a circle of castles
around my penis and you swirl them
like sunlight on the wings of birds.
Richard Brautigan
Og så forter jeg meg å bli prosaisk, for merkelig nok fant jeg en oppskrift som ligger akkurat riktig på tungen - inklusive cocktailbær. Syndig-rart, ikke sant?
Christiania-bohemens marengs
4 æggehvider
2 1/2 dl. sukker
et par dråber eddike
1 tsk. pulverkaffe
125 g. god mørk chokolade
2 dl. piskefløde
2 spsk. kakaolikør
6 cocktailbær
Pisk æggehviderne til hårdt skum med 1 dl af sukkeret og et par dråber eddike.
Eddiken bevirker, at hviderne bliver hurtigere stive, og marengsen holder faconen bedre under bagningen.
Pisk til massen er så fast, at du kan vende skålen op og ned.
Vend forsigtigt resten af sukkeret samt pulverkaffen i.
Fyld en kagesprøjte med stjerneformet mundstykke med massen og sprøjt 12 spiraler, ca 6 cm brede, på bagepapiret.
Papiret må ikke være smurt, så flyder marengsene ud.
Bag marengsene ved 100-125°C på midterste rille i ca 45-60 min, til de er lette og slipper papiret. Lad dem blive kolde.
Smelt chokoladen i en skål over vandbad.
Dyp undersiden af marengsen i den smeltede chokolade og lad det stivne.
Pisk fløden til skum og smag den til med kakaolikøren.
Sprøjt en flødeskumsspiral på 6 af marengsene og læg de andre over. Pynt hver marengs med en roset af flødeskum og et cocktailbær.
Hmmm... mmmm...
Abonner på:
Innlegg (Atom)