Dette må vel være det nest syndigste innlegget jeg noen gang har skrevet her. Det handler nemlig om vin. Og er det noe Bibelen er stappfull av, så er det omtaler av denne drikken. Boken er som vanlig sykelig splittet i sitt syn på den gjærede druesaften. Noen steder hevdes det at man skal drikke seg sørpe full for å glemme sine sorger; andre steder heter det at drukkenbolter havner i helvete. Mens Jesus gjør vann til vin. Jaja, siden svarteboken er skrevet av til dels meget forvirrede mennesker og snarere er inspirert av en eventuell djevel enn av Gud, kan man vel ikke forvente annet. Var det ikke slik at djevelen prøver å forvirre mennesket så godt han kan?
Hvorfor bare nest syndigst? Fordi sex er enda syndigere, selvsagt. Jeg kan jo forresten toppe det ved å kombinere litt og anbefale at to elskende først heller i seg tre-fire flasker vin, hvorpå de avkledde kroppene legges i en myk og god (og fortrinnsvis plastlakenkledd) seng. Så heller man vin i de groper, viker, furer og fordypninger som er tilgjengelige og lar den andre parten slikke den i seg. Denne praksisen fører enten til orgiastiske høyder eller dyp søvn - alt etter hvor sterk lever man har. Dagen derpå anbefales det å trøste seg med en syndig dessert, for eksempel en gelé som ikke ligner noe man fikk servert i barndommens bursdagsselskap.
MARGRETES RØDVINSGELÉ
1 flaske rødvin
2 1/2 dl rød saft
saften av 1 sitron
2 1/2 dl konjakk
375 g sukker
15 plater gelatin
Bland vin, saft, sitronsaft og konjakk. Tilsett sukkeret og la det stå litt. Legg gelatinplatene i bløt i kaldt vann. Varm opp vinblandingen, men NB! den må IKKE koke, for da forsvinner alkoholen! Rør av og til så sukkeret løser seg skikkelig opp. Tilsett gelatinen og rør til den er smeltet. Hell geleen i en form. Den kan hvelves når den har stivnet.
I min nesten-navnesøsters originaloppskrift skal denne geleen serveres med vaniljesaus. Vi velger i stedet eggelikør.
Jeg tror at en slik dessert kan føre til enda mer synd, faktisk. Kommer tilbake med rapport.
Og nå kommer vi ikke utenom den deilige sangen som dannet overskriften min. Det er visst UB40 som står for den, men jeg foretrekker Simply Red.
Red red wine goes to my head
Makes me forget that I still need you so
Red red wine It's up to you
All I can do I've done
Memories won't go
Memories won't go
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
I have sworn every time
Thoughts of you would leave my head
I was wrong, now I've found
Just one thing makes me forget...
Red red wine
Stay close to me
Don't let me be alone
It's tearing apart
My blue blue heart
Eller er det slett ikke Simply Red? Har jeg drukket for mye rødvin? Hjertet mitt er blått som en kornblomst i solen. Poesiens blå blomst...
Hvilket fører tankene hen til dikt og diktere, og da jeg er særlig begeistret for Arild Nyquist og tilfeldigvis vet at han liker rødvin, han, også...
FATTERN ELSKA RØDVIN...
Fattern elska Mozart og muttern Rolling Stones
fattern elska plukkfisk og muttern vannmelon
Fattern elska rødvin og muttern akevitt
fattern elska system og muttern rot og dritt
Ofte var det leven og ofte var det bråk
og muttern sa til fattern finn deg en annen kåk.
Ja, ofte var det leven og ofte gikk det vilt
og fattern sa til muttern i morra blir vi skilt.
Så dro de fra hverandre en vakker dag i mai
de skiltes utpå trappa og sa bay bay bay bay,
Men fattern elska muttern
og muttern fattern min
så de snudde neri porten med hvert snåle grin.
Nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og fattern elsker rødgrøt
og det blir ofte bråk.
Ja, nå bor de hos hverandre
i samme jævla kåk
og muttern elsker Beatles
og ofte blir det bråk.
Men fattern elsker muttern
og muttern fattern min
så de rusler gjennom livet
med akevitt og vin.
Og slik kan livet også leves og sursøtsyndes. For dem som ikke vil eller kan annet.
torsdag 24. januar 2008
tirsdag 8. januar 2008
Marsipangrisen
Det fins mange slags griser - kosegriser, spisegriser, møkkagriser... og marsipangriser. Spisegriser og møkkagriser inngår ikke i det søte og syndige. Kosegriser KAN gjøre det, men jeg gir meg ikke inn på noen beskrivelser; det kan fort bli FOR syndig, og marsipangriser gjør det så absolutt.
Da jeg var barn, fikk jeg en marsipangris til jul. Den var overmåte fin, med lekker krøllhale og nydelig rød sløyfe. Tungen min ville til verks, men hjertet sa nei. Grisen var så søt at den nesten ble levende. Så den ble stående i nattbordhyllen min i evigheter. Jeg klappet den hver kveld og tørket de klissete fingrene på dynetrekket. Til slutt ble mamma lei av all grisingen og la nøffe i fryseren. Der ble den liggende i et år eller vel så det. Da foreldrene mine skulle rime av fryseren, fant de den på bunnen og overleverte den med en beskjed om at nå fikk jeg endelig se til å spise den. Jeg kapitulerte og hugget av halen med tennene. Men akk - det smakte ikke lenger marsipan, men noe tilnærmet sukkerkliss med fryseemmen bismak.
Slik er det ellers i livet også. Hvis vi er gjerrige og sparer og sparer på gledene og ikke unner oss dem her og nå, kan de lett forsvinne. Hvem husker vel ikke Bjørnsons Ingerid Sletten, hun som gjemte på ullhuen etter hu mor, og da hun skulle ta den opp av kisten, hadde møllen tatt den.
Marsipan skal ha kommet til oss fra den arabiske verden via Italia. Det italienske navnet - marzapane - kan tyde på at den har noe med ris og brød å gjøre. Kanskje fordi fargen er hvit og den lett kan formes til et brød. Ja, vi har jo våre sjokolader i form av marsipanbrød.
Jeg har nå engang en forkjærlighet for det berusende og syndige, og da passer det godt med en likør:
MARSIPANLIKØR
150 g hvit sjokolade
100 g sukker
1 egg
5 dl kremfløte
5 dl Amaretto
2 dl vodka
Smelt sjokoladen sammen med sukkeret. Visp inn egg og kremfløte. Tilsett Amaretto og vodka og visp godt igjen. Avkjøles før likøren fylles på flaske. Oppbevares i kjøleskapet.
Denne likøren er så søt at jeg ikke skal foreslå en sukkersyndig dessert til. Lag heller en marsipangris og spis den separat. Fremgangsmåten for laging av slike griser er imidlertid såpass omfattende at den ikke har plass her. Man kan jo kjøpe ferdig marsipanmasse og leke seg med griseriet.
Jeg fant verken egnede dikt eller sangtekster, så jeg får kline sammen noe selv.
Å, MARSIPANGRIS!
Å, marsipangris,
du med din krøllhale,
du med din julerøde sløyfe,
du med sødmen i rosinblikket,
du med din melkehvite silkehud,
du med dine spisse ører,
du med ditt grådige tryne,
du med din lange rygg som strekker og strekker seg -
deg vil jeg ete,
deg vil jeg fortære,
og begjære.
Nå! Det haster. Nå!
Det er mulig at marsipangrisen ble forvandlet til noe annet etter hvert som jeg skrev. Latter er også fryd og sødme.
Henter meg inn igjen med en link til denne deilige grisesiden, som også inkluderer en marsipangris: http://216.239.59.104/search?q=cache:QqALGzvTuEwJ:www.123rf.com/stock-photo/porker.html+marzipan+pig+picture&hl=no&ct=clnk&cd=3&gl=no
Da jeg var barn, fikk jeg en marsipangris til jul. Den var overmåte fin, med lekker krøllhale og nydelig rød sløyfe. Tungen min ville til verks, men hjertet sa nei. Grisen var så søt at den nesten ble levende. Så den ble stående i nattbordhyllen min i evigheter. Jeg klappet den hver kveld og tørket de klissete fingrene på dynetrekket. Til slutt ble mamma lei av all grisingen og la nøffe i fryseren. Der ble den liggende i et år eller vel så det. Da foreldrene mine skulle rime av fryseren, fant de den på bunnen og overleverte den med en beskjed om at nå fikk jeg endelig se til å spise den. Jeg kapitulerte og hugget av halen med tennene. Men akk - det smakte ikke lenger marsipan, men noe tilnærmet sukkerkliss med fryseemmen bismak.
Slik er det ellers i livet også. Hvis vi er gjerrige og sparer og sparer på gledene og ikke unner oss dem her og nå, kan de lett forsvinne. Hvem husker vel ikke Bjørnsons Ingerid Sletten, hun som gjemte på ullhuen etter hu mor, og da hun skulle ta den opp av kisten, hadde møllen tatt den.
Marsipan skal ha kommet til oss fra den arabiske verden via Italia. Det italienske navnet - marzapane - kan tyde på at den har noe med ris og brød å gjøre. Kanskje fordi fargen er hvit og den lett kan formes til et brød. Ja, vi har jo våre sjokolader i form av marsipanbrød.
Jeg har nå engang en forkjærlighet for det berusende og syndige, og da passer det godt med en likør:
MARSIPANLIKØR
150 g hvit sjokolade
100 g sukker
1 egg
5 dl kremfløte
5 dl Amaretto
2 dl vodka
Smelt sjokoladen sammen med sukkeret. Visp inn egg og kremfløte. Tilsett Amaretto og vodka og visp godt igjen. Avkjøles før likøren fylles på flaske. Oppbevares i kjøleskapet.
Denne likøren er så søt at jeg ikke skal foreslå en sukkersyndig dessert til. Lag heller en marsipangris og spis den separat. Fremgangsmåten for laging av slike griser er imidlertid såpass omfattende at den ikke har plass her. Man kan jo kjøpe ferdig marsipanmasse og leke seg med griseriet.
Jeg fant verken egnede dikt eller sangtekster, så jeg får kline sammen noe selv.
Å, MARSIPANGRIS!
Å, marsipangris,
du med din krøllhale,
du med din julerøde sløyfe,
du med sødmen i rosinblikket,
du med din melkehvite silkehud,
du med dine spisse ører,
du med ditt grådige tryne,
du med din lange rygg som strekker og strekker seg -
deg vil jeg ete,
deg vil jeg fortære,
og begjære.
Nå! Det haster. Nå!
Det er mulig at marsipangrisen ble forvandlet til noe annet etter hvert som jeg skrev. Latter er også fryd og sødme.
Henter meg inn igjen med en link til denne deilige grisesiden, som også inkluderer en marsipangris: http://216.239.59.104/search?q=cache:QqALGzvTuEwJ:www.123rf.com/stock-photo/porker.html+marzipan+pig+picture&hl=no&ct=clnk&cd=3&gl=no
Abonner på:
Innlegg (Atom)