Marsipangrisen

Det fins mange slags griser - kosegriser, spisegriser, møkkagriser... og marsipangriser. Spisegriser og møkkagriser inngår ikke i det søte og syndige. Kosegriser KAN gjøre det, men jeg gir meg ikke inn på noen beskrivelser; det kan fort bli FOR syndig, og marsipangriser gjør det så absolutt.

Da jeg var barn, fikk jeg en marsipangris til jul. Den var overmåte fin, med lekker krøllhale og nydelig rød sløyfe. Tungen min ville til verks, men hjertet sa nei. Grisen var så søt at den nesten ble levende. Så den ble stående i nattbordhyllen min i evigheter. Jeg klappet den hver kveld og tørket de klissete fingrene på dynetrekket. Til slutt ble mamma lei av all grisingen og la nøffe i fryseren. Der ble den liggende i et år eller vel så det. Da foreldrene mine skulle rime av fryseren, fant de den på bunnen og overleverte den med en beskjed om at nå fikk jeg endelig se til å spise den. Jeg kapitulerte og hugget av halen med tennene. Men akk - det smakte ikke lenger marsipan, men noe tilnærmet sukkerkliss med fryseemmen bismak.

Slik er det ellers i livet også. Hvis vi er gjerrige og sparer og sparer på gledene og ikke unner oss dem her og nå, kan de lett forsvinne. Hvem husker vel ikke Bjørnsons Ingerid Sletten, hun som gjemte på ullhuen etter hu mor, og da hun skulle ta den opp av kisten, hadde møllen tatt den.

Marsipan skal ha kommet til oss fra den arabiske verden via Italia. Det italienske navnet - marzapane - kan tyde på at den har noe med ris og brød å gjøre. Kanskje fordi fargen er hvit og den lett kan formes til et brød. Ja, vi har jo våre sjokolader i form av marsipanbrød.

Jeg har nå engang en forkjærlighet for det berusende og syndige, og da passer det godt med en likør:

MARSIPANLIKØR

150 g hvit sjokolade
100 g sukker
1 egg
5 dl kremfløte
5 dl Amaretto
2 dl vodka

Smelt sjokoladen sammen med sukkeret. Visp inn egg og kremfløte. Tilsett Amaretto og vodka og visp godt igjen. Avkjøles før likøren fylles på flaske. Oppbevares i kjøleskapet.

Denne likøren er så søt at jeg ikke skal foreslå en sukkersyndig dessert til. Lag heller en marsipangris og spis den separat. Fremgangsmåten for laging av slike griser er imidlertid såpass omfattende at den ikke har plass her. Man kan jo kjøpe ferdig marsipanmasse og leke seg med griseriet.

Jeg fant verken egnede dikt eller sangtekster, så jeg får kline sammen noe selv.


Å, MARSIPANGRIS!

Å, marsipangris,
du med din krøllhale,
du med din julerøde sløyfe,
du med sødmen i rosinblikket,
du med din melkehvite silkehud,
du med dine spisse ører,
du med ditt grådige tryne,
du med din lange rygg som strekker og strekker seg -

deg vil jeg ete,
deg vil jeg fortære,
og begjære.

Nå! Det haster. Nå!


Det er mulig at marsipangrisen ble forvandlet til noe annet etter hvert som jeg skrev. Latter er også fryd og sødme.

Henter meg inn igjen med en link til denne deilige grisesiden, som også inkluderer en marsipangris: http://216.239.59.104/search?q=cache:QqALGzvTuEwJ:www.123rf.com/stock-photo/porker.html+marzipan+pig+picture&hl=no&ct=clnk&cd=3&gl=no