Pir(i)um, delirium?

For en gangs skyld en liten novelle, omtrent like edruelig (i dette tilfellet i overført betydning) som forfatteren. Isen anbefales ikke til annet enn bonemiddel for tregulv.


FJOMSEVIMS LAGER IS
Fjomsevims gikk ned trappene til postkassene mens hun funderte på hva hun skulle servere til dessert samme kveld. Det måtte bli noe helt spesielt, for det var en helt spesiell mann som kom. Han hadde både hund og bibliotek. Og hår.
Fjomsevims låste opp postkassen i dype tanker og så for seg sjokoladekaker med rosa marsipanblomster og himmelsk sitronfromasj med et dryss av kandiserte fioler. Kanskje litt ... komplisert? Kanskje litt ... tidkrevende? Kanskje litt ... over hennes evne? Kjøpeis gikk absolutt ikke an, men vent - hun hadde jo denne ismaskinen som hun hadde vunnet med en vill og gal oppskrift i en matkonkurranse, en oppskrift kokt sammen i Fjomsevims' hode og sannsynligvis aldri utprøvd. Om så var, ville hun helst ikke forestille seg hva som hadde skjedd.
Hjemmelaget is, ja. Ikke dumt. Ikke så altfor vanskelig. I stedet for å komponere sin egen, kunne hun jo finne en oppskrift i en kokebok eller på nettet. Mhm. Fjomsevims smilte fornøyd med seg selv og samtidig til naboen som kom ned med en søppelpose og ble stående og glo. På henne. På et sted under navlen hennes.
Fjomsevims så nedover seg selv. Oppsan, hun hadde glemt at hun hadde gått rett ut av sengen, kun iført kort T-skjorte og stumpen bar. Hun trakk plagget ned så godt det gikk og skyndte seg inn i heisen. Trykket på knappen, gikk ut, bort til døren og stakk nøkkelen i låsen. Og låste opp. Og låste opp. Det gikk ikke. Hadde nå låsen slått seg vrang igjen? Hun måtte seg å få gjort noe med vrangskapen, smøre den kanskje, tenkte hun mens hun vred og vred og sparket i døren samtidig.
Døren som plutselig gikk opp og åpenbarte en yngre mannsperson med en mobiltelefon i hånden. Han så på henne med en blanding av vantro og irritasjon.
- Æh, unnskyld. Fjomsevims trakk i T-skjorten igjen og krysset lårene. - Jeg trodde jeg bodde her. Hun så seg om.
Mannen bare stirret.
- Men nå ser jeg at har havnet i feil etasje. Unnskyld, altså.
I heisen ned - etter å ha trykket på riktig knapp - knakk hun sammen i latter. Tårene rant, og det var bare så vidt hun klarte å komme seg ut og låse seg inn i sin egen leilighet.
- - -
Vel inne gikk hun løs på kokebøkene, men det var fløte og egg og koking og visping alle vegne, så hun gikk over til nettet, skrev søkeordene "easy-to-make", "homemade" og "ice cream", og googlet seg temmelig kjapt frem til en oppskrift på en enkel pæreis. Deretter googlet hun seg bort i et par timer.
Etter å ha ligget på alle fire og gravd innerst i skapet, fant hun ismaskinen. Sleip av et fettlag, men det fikk bare være. Nå måtte hun sette i gang. Hun kikket på klokken. Bare tre timer igjen, og hun måtte dusje og vaske håret og klippe tåneglene og prøve seg gjennom klesskapet. Ikke at det var så stort, men prøving betydde alltid svette, kav og mas og mye banning. Best å ha god tid, altså.
Fjomsevims leste gjennom oppskriften igjen. Først skulle man kjøre de hermetiske pærene(gudskjelov; ingen skrelling!) i food processor, så skulle man piske eggeplommer og sukker lett og luftig og deretter kremfløten stiv. Og så blande alt sammen og fryse det i ismaskinen. Hjelp, hvor var fryseelementet? Å, Gudskjelov, det lå under de fire røyene hun hadde fått og glemt å rense før hun frøs dem, men ikke hatt hjerte til å kaste og tenkt at rensing kunne foretas ved opptining... Never mind.
Men altså, hvorfor gjøre det komplisert når det kunne gjøres enkelt? Hvorfor ikke kjøre alt sammen i food processoren på én gang, bare litt etter litt? Nemlig.
Kremfløten var veldig vanskelig å få ut av kartongen. Den hadde et seigt lag oppå, og hun måtte ty til skje og slikkepott. Hun helte i sukker og satte i gang maskinen mens hun skilte eggene over vasken. Ingen vits i å ta vare på hvitene. Hun visste av erfaring hvordan de ble seende ut etter å ha stått i kjøleskapet noen måneder. Plommene havnet i en kopp, og hun skrudde på vannet for å skylle ned hvitene idet hun gikk bort til maskinen for å tilsette de gule.
Da maskinen ble skrudd av og dekselet fjernet, hadde fløten blitt til deilig risengrynsgrøt. Pokker, fløten hadde kornet seg fordi den hadde fått en for lang og kraftig omgang. Men den ble sikkert glatt og fin igjen bare hun fikk blandet i det andre... Eggeplommene oppi og tilbake til vasken for å skru av vannet. Det dampet hett derfra, og i kummen lå to speilegg uten plommer og ventet på henne.
- Aouou! Fjomsevims hylte da hun sved fingrene i et forsøk på å fiske opp de manetlignende greiene. Ved hjelp av en sleiv fikk hun dem over i søppelbøtten.
Boksen med pærer hadde et sånt "greit" lokk som kunne åpnes i en håndvending bare ved å dra. Fjomsevims dro og dro helt til ringen røk. Bokseåpner! Hun hamret spissen ned i boksekanten og vred iherdig. Sånn ja! Bare vri litt på lokket nå, så... Uuul! Hun blødde! Rasende helte hun innholdet i boksen opp i food processoren og satte maskinen på sakte tempo mens hun skyndte seg ut på badet og fant en plasterlapp.
Ja, dette så bra ut. Nå hadde alt blitt til en jevn suppe. Litt tynn, kanskje, men den skulle jo fryses. Hun helte ismassen over i ismaskinen. De halve pærene vippet muntert i sausen.
Det begynte å koke et eller annet sted i hodet hennes. Hun grep tak i pæredjevlene med bare nevene og slengte dem opp i food processoren igjen. Sto og ventet og trampet iltert med den ene foten mens frukten ble hakket i hjel. Helte pæremosen i ismaskinen, festet rørestaven til bunnspunsen, satte på lokket - det ville ikke helt; måtte tvinges - skrudde på maskinen. Begynte å rydde inn i oppvaskmaskinen. Merkelig, det luktet så rart... Hun bøyde seg ned. Uhæ, filteret var tilstoppet. Fullt av gammel gørr. Hvordan fikk man det ut? Sånn, ja, dette gikk jo fint. Nå var det bare å tømme innholdet i søppelbøtten og deretter vaske det...
Brekningene kom som stormbølger idet innholdet i filteret gikk i vasken. Hun rakk så vidt å komme seg ut på badet igjen og frigjøre seg.
Synet som møtte henne da hun kom ut på kjøkkenet igjen var det reneste kunstverket. Hun hadde ikke tenkt på at når man heller masse i en ismaskin - riktig nok etter å ha satt i fryseelementet - før man fester rørestaven til tappen i bunnen, er det noen merkelige fysiske greier som skjer. Maskinen vil liksom ikke samarbeide. Staven presser seg oppover og gjør at dekselet begynner å vri og bukte på seg. Resultatet er at man står overfor samme kaos som Fjomsevims: Et deksel som har blitt tvunget ut av sitt leie og har smelt i veggen, en rørestav som har valgt den motsatte retningen - og deilig, lysegul pæreis in spe over hele kjøkkenet.
Etter å ha bannet og sparket og til slutt hylt av latter, etter å ha skrapt pæreisen ned fra veggene og startet ismaskinen igjen, denne gang med rørestaven festet før massen ble innvilget plass, etter å ha overvåket seansen i tyve minutter, med forsiktig vasking av vegger innimellom, men alltid med et øye på heksebrygget - etter alt dette, var den "easy-to-make, delicious pear ice cream" ferdig. Den ble skrapt over i en plastboks og plassert i fryseren.
Fjomsevims tok ikke sjansen på den hjemmelagede sjokoladesausen som skulle serveres til. Her fikk man ty til flasken!
- - -
Fjomsevims satt nystriglet, påkledd, varm, rødkinnet og lykkelig ved spisebordet og betraktet han med hund, hår og bibliotek. Vinglasset hadde ikke veltet og sølt til den hvite toppen hennes (farlig med hvitt, men etter hvert hadde det dannet seg en haug med klær på gulvet i soverommet som hun bare hadde skyflet inn i klesskapet igjen, og hun orket ikke mer tortur), hun hadde (ennå) ikke plumpet ut med hvor deilig mannen (og særlig bikkja hans, som hun hadde truffet en gang) var, og gryteretten fra Shaggy hadde smakt og sett ut som hjemmelaget, takket være tyrkeren på hjørnet, en skjærefjel og en skarp kniv. Og en god dash fra en eksotisk duftende pose. Den lekkert lysegule, nærmest eteriske isen sto for tur.
Fjomsevims reiste seg og gikk ut på kjøkkenet uten å snuble i sine egne ben. Der danderte hun pæreis og sjokoladesaus fra Jaja lekkert i to dessertskåler, bar dem inn til bordet og plasserte én foran hver av dem. Ventet med å smake. Så forventningsfullt på han med hund, bibliotek og hår. Så hvordan han førte skjeen opp til munnen uten skjeggvekst. Så hvordan han vred på den, svelget og svelget.
- Hva er det? spurte Fjomsevims betuttet. - Var den ikke noe god? Jeg har virkelig stått og svettet over denne, kan du tro.
- Ja, sa han med biblioteket, håret og hunden. - Det tar jeg faktisk bokstavelig. Han svelget og svelget fremdeles iherdig sisyfos-pæreisen.
Fjomsevims smakte på den med strev og møye (og mye banning) frembrakte kreasjonen sin. Den kunne ikke vært surere om den hadde vært laget av årsgamle, aldri vaskede tursokker. Det kilte bak ørene, og leppene snurpet seg sammen.
- Oppsan, sa Fjomsevims og klødde seg i hodet. - Jeg tror faktisk at fløten kan ha vært sur. Hei, hvor skal du hen så fort? Toalettet er dén veien.
Hun satt og så hvordan han med hund, hår og bibliotek snublet i et av skoparene hun hadde prøvd og gikk over ende så engleorkesteret begynte å spille opp.
Hmm, tenkte Fjomsevims distré og drømmende før hun reiste seg for å undersøke tilstanden. Aldri så galt... Der var det da endelig noen som falt pladask for meg.